Dark Secrets

trettitre | til helvete med alt

"Så, har du tenkt til å fortelle meg hva som er greia med faren din, eller skal du bare være hemmelighetsfull som vanlig?"

Cayden sender meg et blikk med hevede øyenbryn, og glassveggen bak han gjenspeiler mistroen hans.

Vi har sneket oss unna med desserten i to skåler, og gjemt oss i vinterhaken bak huset. De rene glassveggene gir en spektakulær utsikt til den velstelte bakhagen, og bak gjerdet som innrammer den store tomten, ligger det et drømmende, solrikt utsyn av høye fjell. Kveldssolen dveler bak de.

"Hva mener du?" spør han, og jeg himler med øynene.

"Ikke lek dum, Cayden, det kler deg ikke."

Han sukker, og setter seg mer til rette på sofaen. Han løfter beina mine, som ligger i fanget hans, og sklir avslappet ned med rumpa. "Hva vil du vite? Annet enn at han er en drittsekk, mener jeg."

Jeg vet ikke hva jeg forventet, men det var i hvert fall ikke dette.

"Drittsekk? Men han er jo så livlig."

Cayden klør seg ukomfortabelt i nakken. "Ja, vel, for dere er han det. Han er overentusiastisk mot alle, for å skjule den egentlige apatiske holdningen sin." Han sukker frustrert. "Jeg ble mer oppmerksom på det etter mamma sin død, og jeg har så vidt snakket med fyren på et år nå."

"Er det sant?" tviler jeg.

Han smiler glatt av tonen min. "Ja, ikke alle må ha et strålende forhold til foreldrene sine selv om de er relaterte. For å være ærlig, har jeg null respekt for han. Om det ikke hadde vært for Jackson, hadde jeg flyttet ut så fort som mulig."

"Men... har du ikke prøvd å snakke med han om det?" spør jeg.

Øynene hans blafrer usikker, som om jeg beveger meg ut på farlig farvann. Det gjør jeg sikkert, og. Jeg risikerer å miste åpenheten hans, lukke han igjen som en hemmelighetsfull bok og vri låsen om. Nøkkelen er like vanskelig å finne hver gang.

"Det er det jeg gjorde for et år siden... Han ble rasende, klandret meg for døden deres og hevdet at det var min skyld." Han nøler, før han trekker pusten dypt. "En del av meg er redd for at jeg hater han fordi han avslørte sannheten jeg prøvde hardt å undertrykke."

"Hva da?" Det er så vidt lyden presser seg veien ut av munnen min, for nå føler jeg meg fryktelig redd. Han ser så skyldbevisst ut, så lei seg, og jeg kan ikke annet enn å frykte de neste ordene.

"At det var min skyld."

Det føles som om hjertet mitt, som har ligget dvelende i hendene hans, faller, og knuser i tusen bloddråper mot hard undergrunn. Pusten blir slått ut av meg, og jeg setter meg abrupt opp. "Det er ikke sant," sier jeg strengt.

Han rister oppgitt på hodet. "Det vet du ingenting om, Kelsey."

Jeg rynker øyenbrynene, og tar tak i hånden hans. Jeg presser hardt til, som for å tvinge han til å se på meg, men de nydelige øynene hans er festet på et punkt under salongbordet.

"Jeg vet nok," hevder jeg. "Jeg vet at det ikke var din skyld. Herregud, du var tretten, for faen - det er bare horribelt av faren din å mene noe sånt."

Han ser enda ikke på meg. Jeg savner det blå.

"Cayden, vær så snill, se på meg."

Endelig retter han blikket opp, og jeg finner noe jeg aldri har opplevd hos han før: total bedrøvelighet. Det er som om alle følelser har blitt tappet ut av kroppen hans, visnet som en blomst om høsten, trampet som gress under snøen. Det er som om jeg ikke sitter foran han og prøver å trøste han - det er som om jeg ikke eksisterer.