Dark Secrets

nitten | brevet

Jeg klarer ikke sovne igjen.

Skuffelsen og følelsen av å ha blitt bedratt gnager i brystet, noe som bare er utrolig teit, for jeg kjenner ikke Cayden en gang. Hvorfor skal jeg bry meg?

Jeg legger meg ned på teppet ved sofaen, og lytter til den jevne pustingen til Emma og Sienna. Klokken viser litt etter fem om morgenen når jeg eventuelt fastslår at det vil være umulig for meg å sovne.

Da jeg plukker opp mobilen min som jeg kastet i hjørnet før jeg tok den nattlige turen jeg skulle ønske jeg aldri hadde gått på, prøver jeg å ignorere den synkende følelsen i magen. Selvfølgelig ville ikke Cayden ha sendt meg melding; det er jo ikke sånn at han bryr seg om meg. Og jeg burde ikke bry meg om han, heller.

Jeg burde ha tatt alle advarslene på alvor og sett forbi den sjarmerende personligheten hans. Jeg burde riste av raseri og aldri ønske å se han igjen. Jeg burde, men jeg gjør ikke. Jeg vil være sint, men isteden er jeg bare utslitt og såret og - mer enn alt annet - sjokkert.

Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde dukket opp? Hadde det vært det første jeg våknet opp til i dag - Funnet: Død tenåringsgutt i skogen - over alle nyhetene?

Forferdet går det opp for meg at, ja, det hadde det. Mikhail, gutten med dødelig presisjon, hadde truffet William, og hvem vet hva Cayden hadde gjort? Godtatt det? Blitt rasende? Jeg vet ikke hvordan han hadde reagert, og det skremmer meg. Han skremmer meg.

Jeg sniker meg ut av den mørke stuen, og tar med meg vesken min til kjøkkenet i andre etasjen. Jeg setter meg ned ved kjøkkenbordet som er skarpt opplyst av en nærmende skumring, og er forsiktig med å lage så lite lyd som mulig.

Jeg legger ikke merke til de seks tapte anropene fra det ukjente nummeret på mobilen min, som jeg senere skulle ønske jeg hadde, men snarere en blendene, gul notislapp som ligger klistret i innerlommen av vesken min. Den er krøllet sammen, som om den hastig er kastet oppi vesken min, og jeg tenker meg at det sikkert er et av Liams teite forsøk på å sladre om en lærer.

Før jeg får tenkt gjennom det, går jeg bort til søppelkassen til Emma og kaster den. Så står jeg over den, stirrer ned på den, og skjønner straks at det ikke bare er en lapp fra Liam. Den kjølige fornemmelsen i brystet sier meg at lappen slettes ikke er uskyldig, og nervøsiteten sitrer i kroppen når jeg plukker den opp igjen.

Jeg leser lappen om igjen, uten helt å klare å fatte innholdet momentant. En del av meg ønsker å fortsatt tro at det bare er en syk, ufattelig spøk, men da ordene hans går opp for meg, klarer jeg ikke holde tårene inne.

Kelsey,

At du ikke stoler på meg er forståelig, men ha i bakhodet at jeg bare prøver å hjelpe.

Du aner ikke hva som kommer til å skje, og jeg råder deg til å komme deg vekk herfra. Vær så snill, tenk over det jeg har å si. Ta advarselen min på alvor, og vær egoistisk.

W

Jeg brenner lappen med skjelvende hender og kaster restene i søpla. Så pakker jeg raskt sammen tingene mine, skriver en melding til Emma og kommer meg fort som faen ut av huset.

___

Jeg har aldri hatt noe hast i å komme meg steder. Har jeg vært for sen, så får det være. Jeg har ikke sett poenget i å stresse, for jeg kommer eventuelt, og det får folk klare seg med.

Men da jeg kommer ut på gaten, i den friske, kalde luften, begynner jeg å løpe. Jeg vet ikke hvor jeg løper til, eller om jeg løper fra noen, men tårene skurrer til synet mitt og gjør alt uklart. Jeg stopper ikke før jeg må, hivende etter pusten med tett bryst og hikstende hulk.