Dark Secrets

trettiseks | knusende håp

"Kelsey, om du ikke får ræva di ut av dusjen øyeblikkelig, kommer jeg og den rosa sykkelen min og drar deg ut derfra," truer Liam.

Jeg klarer såvidt å holde latteren inne. "Har sykkelen din støttehjul også?"

Liam sukker forlegent. "Ja."

Jeg bryter ut i latter, men den ender umiddelbart når sjampoen renner ned i øynene mine. Jeg hyler dette ut, og Liam - på den andre siden av linjen - lager en lyd som en blanding av et humoristisk snøft og et oppgitt sukk.

"Ikke vær så dramatisk, Kelsey. Bare bli ferdig og slep ræva di hit."

"Jeg er dramatisk?" utbryter jeg i mens jeg gnir såpen ut av øynene.

Liam er kanskje den mest dramatiske skapningen jeg noensinne har møtt: noen ganger lurer jeg på hvordan han hadde reagert om noe farlig faktisk sto på spill, eller i en livstruende situasjon... i hvert fall andre situasjoner enn når han ser en 'alt for søt pusekatt', og bare må gråte en skvett.

"Og dessuten," fortsetter jeg når Liam ikke svarer meg, "-så er det jeg som hjelper deg her. Litt takknemlighet og et 'vær så snill' hadde vært fint."

Han sukker for ørtende gang. "Greeeit - bare bli ferdig og slep ræva di hit, værsåsnill. Bedre?"

Jeg smiler fornøyd, og pakker meg selv inn i et stort håndkle. "Meget. Forresten, hva skal jeg ha på meg? Jeg vil jo at det skal virke som om jeg i det minste prøver foran foreldrene til kjæresten min."

"Liksom-kjæreste," retter Liam. "Og bare ta på deg en av de tusen kjolene du eier. Én av de er sikkert fine på deg."

Jeg gisper fornærmet, og Liam bryter ut i den søte latteren sin.

"Pass på munnen din, pus," advarer jeg, "for det er jeg som skal opptre som jente-kjæresten din. Plutselig biter jeg deg i tunga."

Han hyler fortsatt av latter, og får - med nød og neppe - presset ut: "Jada, unnskyld, jeg ler ikke." Det lyder som om han tørker noen tårer.

Jeg stønner. "Liam, må vi faktisk kysse?"

"Eh, selvfølgelig," insisterer han. "Vi kan ikke være kjærester uten å kysse; hva er vi, tolv? Og dessuten, så vet jeg at det er noe du - innerst inne - drømmer om."

Jeg fniser. "Ja, pus. Om du bare forelsket deg i sånne som meg."

Nå ler vi begge igjen. "Du mangler en penis, bare."

"Jeg tror jeg mangler litt mer enn det, Liam."

"Ja, hmm, baller og. Men det er selvfølgelig det første som teller mest."

Jeg himler med øynene. "Åpenbart. Uansett, hva skal jeg ha på meg?"

På den andre siden av telefonsamtalen er det noen som roper på Liam. Han svarer vedkommende, før han roper til meg at han må dra. "Plis kom innen tretti min, Kels. Unnskyld for at jeg sa ifra så sent. Og pliiis kyss meg uten å le - hvis ikke, kan det hende jeg spytter i suppa di."

"Liam-" skal jeg til å protestere, men han har allerede lagt på.

Uten Liam sin søte latter som avledning, kjenner jeg nervene sitre. For det første, må jeg opptre lykkelig og forelsket, noe jeg absolutt ikke er flink til. Jeg synes det er vanskelig å vise affeksjon til vanlig, og nå skal jeg late som i en hel ettermiddag.

For det andre, skal jeg kysse en annen gutt som ikke er Cayden, noe som i bunn og grunn ikke er så farlig, fordi det er Liam... men uansett. Ok, akkurat denne frykten er overfladisk: herregud, det er Liam, og jeg aner heller ikke hva som foregår med meg og Cayden, så i teorien gjør jeg ikke noe galt. Ingen av oss har tatt opp temaet, og jeg skal i hvert fall ikke gjøre det.