Dark Secrets

Episk kjærlighet

That's the thing
about pain;
it demands
to be felt

-John Green

+++

Det summer. En summende, tikkende, uutholdelig lyd som aldri ser ut til å ende. Jeg farer inn og ut av bevissthet, opprørte stemmer roper til hverandre over den utslåtte, livløse kroppen min.

Instinktene mine sier at jeg skal sukke av lettelse i det den inflammatoriske lyden ender, men lungene mine bare puster rolig. Jeg prøver igjen, men alt bevegelsen utfører er en rykning i fingrene, så jeg gir opp og nyter den dempede freden. Endelig stillhet. Den hule stillheten som jeg har lært meg å elske - i det minste foreløpig.

Men jeg blir for glad for tidlig. Med lyden av mitt eget dunkende hjerte som passerer, blir stillheten også plagsom. Jeg vet at man burde verdsette lyden av et slående, velfungerende hjerte. Det symboliserer liv, men rytmen får meg til å krølle fingrene av ubehag.
Den irriterer vettet av meg, og jeg vil ikke annet enn at den skal ende. Den virker ør i hodet; en tomhet som ikke vil fylles.

Øyelokkene mine kjennes tunge som bly, derfor nekter musklene mine å samarbeide med hjernen. Kroppen min virker for tung for sin egen kroppsvekt, det er som om den ikke vil bære meg. Det dunkende hjertet mitt forvandler seg til en intens trommende smerte, som sirkulerer rundt i alle ledd.

"Tror du hun takler det?" hører jeg en kjent stemme si over meg.

En nølende stillhet. "Ja, det må hun. Hun har vært igjennom så mye, hun takler litt til."

"Men hvordan vet vi at mye, betyr at hun klarer å takle mer?"

En tung pust trekkes. "Hun er sterk, hun klarer det."

"Du er sikker?"

"Jeg er sikker."

"Hun var veldig glad i han. De tilbrakte mye tid sammen." Stemmen høres urolig ut, og det tar meg enda noen sekunder før jeg gjenkjenner den som Tyler. Han stryker meg lett over pannen.

Den andre stemmen har ingenting å svare. Jeg vil tro vedkommende endelig har gitt opp på meg, gitt opp med å prøve å overbevise seg selv om at jeg er sterk, at jeg kan takle det. Tyler tror ikke på det, og hva enn som venter meg, tror ikke jeg at jeg kan takle det, jeg heller.

"Fortell meg én gang til. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarte å rote seg opp i dette skitne spillet hans på nytt."

Jeg kan føle Tyler sine muskler strammes mot hånden min. "Han oppsporet henne. Og jeg tror det har mye å gjøre med den avdøde, også. De var begge to brikker i et av de uferdige puslespillene til André Deziree. Vennen deres - en med navn Jake, om jeg ikke husker feil - hørte hva som skjedde bak veggene, og tilkalte politiet. De kom til redning rett etter at alt var for sent."

Jeg har lyst til å gispe, fordi situasjonen høres kjent ut, men jeg klarer bare å lage en eller annen svak grimase.

"Hva med denne Jake?"

"Han sitter ute i resepsjonen."

"Da er alle spørsmålene svart. Kom, vi lar henne hvile," den ukjente stemmen forsvinner, og etter noen minutter forlater den varme hånden til Tyler min.

Jeg prøver hardt å tenke på hva jeg kan eller ikke kan takle, men alt jeg husker ligger gjemt bak en stor, grå sky med sorg.