Dark Secrets

Spiller for å tape

Bilvinduet rister sammen den gamle motoren til bilen, og hodet mitt dunker ørlite fram og tilbake hver gang frekvensen oppstår.

Jeg stønner og løfter pannen av det kjølige glasset, bare for å ha det dunkende ned igjen så snart hodepinen setter røtter i tinningene mine. Jeg svelger for å vanne den knusktørre halsen min, og hoster halvkvalt i det det svir. Jeg kjenner hvordan det størknede blodet ved nesen revnes fra huden i det jeg skjærer en grimase.

"Nei, men, se hvem som sto opp fra de døde!" Stemmen kutter hull i hodet mitt.

Jeg prøver enda en gang å løfte hodet, men forholder øynene lukket. "Hva skjedde?"

"Før jeg svarer på det, behøver du vann. Her."

En vannflaske dingler foran de halvåpne øynene mine, og jeg griper svakt etter den. "Hvor lenge sov jeg?"

William ler en tørr latter. "For det første, sov du ikke. Og for det andre har du bare vært bevisstløs i, ja, en halvtime nå. De greiene jeg ga deg skal liksom virke i minst én time, men du har nerver av stål."

Jeg hoster allerede opp vannet som satt seg i halsen min. "Bevisstløs?"

"Jeg gasset deg ned med formaldehyd. Det skal slå deg ut i noen timer, men du," han studerer meg nøye. "Du tåler mer enn du later til."

Jeg rykker irritert i bilbeltet som strammer ved halsen min. "Okei, jeg er ferdig med disse lekene dine, William. Hvorfor er jeg her?"

Han stirrer stramt framfor seg, også kremter han. "La meg komme meg litt lenger ut av byen, så kan jeg forklare deg, før du har anledningen til å stikke av. Det tok meg minst tjue minutter å få deg ubemerket inn i bilen, og jeg skal si deg én ting; du er mye tyngre enn du ser ut som."

"Hvor skal vi?" Jeg svelger den siste dråpen av vannet, og kaster flasken irritert fra meg. Hodet dundrer fortsatt.

"Hjem."

Jeg er ikke sikker på hvorfor, men jeg reagerer svært på dette simple ordet.

"Hva? Nei! Jeg kan ikke! William, stopp bilen. Stopp den, nå!"

Jeg hadde jo uansett planer om å forlate hotellet, så hvorfor er det så stor greie at jeg blir kjørt hjem frivillig? Kanskje det er det faktumet at det er William som sitter i bilen.

Jeg skjønner plutselig hvorfor jeg fikk advarsler om å holde meg unna denne søte, lille gutten.

"Slapp av, Kelsey. Bare stol på meg."

Jeg får panikk, og ler gjennom forakten som er rettet mot han. "Du vil at jeg skal stole på deg? Etter at du dopet meg ned og kidnappet meg?"

"Ålreit, kanskje ikke den beste setningen. Men jeg vil bare det beste for deg. Du reddet livet mitt i skogen for noen måneder siden, jeg redder ditt nå."

"Og hvorfor står livet mitt i fare?" Hjertet mitt er det eneste som er ødelagt.

Cayden. Fornemmelsen om at jeg burde gråte over noe, blir sterkere nå som jeg husker det. Jeg sørger, og jeg glemte hva jeg sørget for.

Trangen til å gråte ligger fortsatt og lusker i øyekroken, men jeg vet at tårekanalene mine ikke fungerer som normalt akkurat nå. Jeg er halvveis sikker på at jeg vil gråte varmt blod hvis jeg fortsetter slik med denne gråtingen.

"André," svarer han, og jeg stopper død i sporene mine.

"Hvem er det?"

"Ikke lek dum, Kelsey, det kommer deg ingen vei," han humrer.

"Hva vet du om han?"