Dark Secrets

fjorten | i øye av stormen

"For å være ærlig, så så jeg meg for meg deg som typen til å høre på musikk som heavy metal."

Cayden hever øyenbrynene over et par mørke solbriller, og ser rett og slett uimotståelig i den intense vinden. "Gjorde du? Hva ga deg det inntrykket?"

Jeg studerer han, og lar øynene mine gli over hele han: fra mørke jeans, en hvit, stram t-skjorte til et skummelt, monotont blikk som erstatter alle følelser. "Se på deg, da."

"Jeg kan ikke det, men jeg merker at du gjør det."

Jeg rødmer. Fader, hva er det han ikke legger merke til?

Han humrer og skrur opp radioen. Den rolige musikken overdøver vinden som fyller Cabrioleten hans, og jeg lar meg selv i et øyeblikk legge hodet tilbake mot hodestøtten og nyte friheten. Omgivelsene rundt oss blir til en eneste stor masse av inntrykk, og jeg skjønner at Cayden må kjøre langt over fartsgrensen.

Jeg merker meg at den regel-elskende hjernen min ikke bryr seg om det... hva er det denne gutten gjør med meg? Hvorfor føler jeg meg så trygg med han?

Jeg rives ut av den døsne tilstanden da jeg hører Cayden, distré, nynne til melodien. Han ser fortapt ut i sine egne tanker, fortapt... generelt? Ja, innser jeg. Vi er like fortapte, begge to.

Jeg kjenner redselen – som har hatt et stramt grep om hjertet mitt helt siden i går – løsne av stemmen hans og melodien kombinert. Jeg slapper endelig av, og glemmer William sine oppriktige, redde øyne. Det må ha vært en spøk... en syk, forskrudd spøk.

Jeg fortaper meg i den lave nynningen hans, og Cayden merker ikke hvor oppmerksom jeg blir på han. Kanskje det er håp for meg etter alt. Kanskje jeg kan leve et passende normalt liv, uten å konstant føle meg liten og redd. Kanskje jeg kan omringe meg med nye mennesker som påvirker meg til noe bedre, slike som Cayden.

Etter noe som føles som bare noen minutter, kjører Cayden inn mot en liten, bortgjemt parkeringsplass nær en lang pier som strekker seg rundt en fjellkjede, som ikke kan være høyere enn noen hundre meter.

"Er vi framme alt?" spør jeg vantro i mens han parkerer bilen. Noe i magen min stikker, og jeg blir overrasket av den skuffete tonen i stemmen min.

Cayden vrir seg mot meg i setet, og ser med ett nervøs ut. "Jeg tenkte vi kunne trenge et sted hvor det ikke er så mange folk, og jeg vet det perfekte stedet for det."

Jeg hadde helt glemt at han ville snakke med meg. Jeg gnir de svette håndflatene mot lårene mine i håp om at det kan roe meg litt ned.

Han smiler mot meg, tar meg i hånden og gir den et kort skvis. "Ingen grunn til å bli nervøs, Kelsey, jeg vil bare snakke."

Åh, gud – jeg rødmer skarlagenrød igjen.

Han hopper ut, går rundt bilen og åpner døren for meg. Han ser utålmodig ut, ventende på svar, og jeg innser at vi bare tilbringer tid sammen fordi han er nysgjerrig. Han innrømmet det selv senest i går. Det er det som er så tiltrekkende ved deg... uvitheten, hemmelighetene dine. Jeg har veldig lyst til å avsløre de.

Jeg rister på hodet; nok får være nok. Jeg må slutte å la tankene mine ta så negative retninger.

Cayden tar hånden min i et fast grep da jeg reiser meg fra setet, og slenger bildøra igjen.

Han trekker meg mot bryggen, mot det åpne havet, og jeg blir så stum av skjønnheten dens at jeg glemmer hvor jeg går. Føttene mine snubler i hverandre, og jeg deiser i bakken.