Chapther 2 Everyone needs somebody

795 37 0
by anis_soloey
by anis_soloey
                                    
                                              Nialls pov. 
                          - Hvem snakket du med? spurte Louis, og så skeptisk på meg. 
                          Jeg skjønte på Amy at hun ikke ville bli nevt ovenfor Louis, så jeg fant fort på en løgn for å beskytte Amy. 

                          - Eh, det var kun mamma, sa jeg og smilte forsiktig. 
                          Louis så rart på meg. 
                          - Men du snakket om et brudd? sa Louis. Jeg stivnet til. Jeg måtte finne på en unnskyldning fort. 
                          - Å! Moren min har fått et brudd i ryggen, og hun spurte om jeg kunne kjøpe noe hurtig mat hjem så hun ikke trengte å lage mat! sa jeg og så leit ned på mobilen. Jeg hater å lyge, men i visse tilfeller må man. 
                          - Ah! Stakkars moren din! Du må hilse fra meg, sa Louis og så stumt ned på mobilen igjen. Jeg pustet letter ut. Men jeg merket å holde Louis borte fra Amy ville bli veldig vanskelig. 
                          Amys pov. 
                          Det hadde gått to dager siden jeg hadde snakket med Niall. Jeg klarte ikke å sitte rolig mens jeg satt i sofaen. Jeg kunne aldri være sikker. Louis kunne plutselig være på døren. Jeg drakk nervøst av vannglasset, og stirret på tv-en. Hendene mine skalv. Jeg kjente hjertet mitt dunke hardt inntil brystet. Jeg så ned på magen. Jeg viste enda ikke hva jeg ville kalle babyen, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle være noe på L. Jeg smilte for meg selv, og strøk meg over magen. I det samme ringte det på døra. Jeg frøs fast i sofaen. Jeg var ikke hjemme. Hva om det var Louis? Hadde ikke Niall klart å holde ham unna? 
                          AMY! hørte jeg en velkjent stemme rope. Han hamret hardt på døren. Jeg reiste meg sakte opp fra sofaen, og gikk mot døren. Jeg kikket forsiktig gjennom vinduet i døren. Jeg smugkikket forsiktig på ham. Jeg gulpet, og vred om låsen. Nå skjedde det! Med svette hender åpnet jeg døren. Jeg møtte blikket hans. Han smilte stort helt til han så magen min, og han så opp på meg med store blå øyne. 
                          Jeg så på han ta seg sammen. Han smilte et lite skjevt smil. Han kom mot meg med åpne armer. Jeg kjente de trygge armene rundt meg. Jeg kjente tårene presse på. Jeg snufset på skulderen hans. 
                          - Amy! Alt vil gå bra! Hvisket han i øret mitt. Jeg trakk på smilebåndet. 
                          Jeg møtte blikket hans med tårevåte øyne. 
                          - Er det derfor du ikke vil møte Louis? Spurte han med omsorgsfulle øyne. Jeg nikket, og kjente jeg ble dratt inn i en ny klem. Jeg kjente det blonde håret stikke meg i øynene, men jeg brydde meg ikke. Vi gikk inn i huset, mens Niall holdt et fast grep rundt midjen min. 
                          Niall og jeg satt i sofaen. Niall hadde laget te til oss begge. 
                          - Vi må snakke om dette Amy vennen, sa han alvorlig og satte fra seg tekoppen. Det samme gjorde jeg. Jeg pustet tungt ut, og jeg begynte å fikle med hendene mine. 
                          - Det har seg sånn at jeg er gravid , som du ser, startet jeg og så på Niall. Han nikket forsiktig. 
                          - Det er 2 måneder igjen til babyen skal komme.
                          Jeg tok en hånd på magen. Jeg kjente det var noe inni der. 
                          - Så hvem er faren? sa Niall lavt. 
                          Jeg så opp på ham. Jeg kjente tårene presse på. Øynene mine ble blanke. Det var like før jeg knakk sammen. 
                          - Louis, sa jeg svakt og hulket forsiktig. Jeg kjente noen trygge armer rundt meg. Hodet mitt ble presset inntill brystet hans. 
                          - Ikke la han få vite om det og hold ham unna så langt unna du klarer! hvisket jeg inn i øret hans. Jeg kjente han nikket, og forsiktig kysset han meg vennskapelig på kinnet.