Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 1

Mikke gjespet da solen lyste mot han gjennom vinduet. Han strakte på seg, og hoppet ut av kurven sin. Han var på vei bort til matskålen sin da søsteren hans, Pandapus, dyttet han over ende. "Blir du med å leke?" Spurte hun.

Mikke ristet på hodet. "Jeg skal spise først, og så skal jeg gjøre noe produktivt." Pandapus vred ørene lekent fremover. Mikke reiste seg opp, men Pandapus holdt ham ned mot det harde underlaget. "Produktivt? Mener du ikke sove helt til solen går ned?"

Pandapus hoppet av broren, og stirret i vantro på han. "Jeg skjønner meg ikke på deg, jeg. Det eneste du gjør er å sove, spise, gjøre fra deg, og sove igjen. Det gir ikke mening."

"Det gir mening for meg." Mikke slikket skulderen sin, og gikk bort til matskålen sin. Han bøyde seg ned, og kjente lukten av tørrfôr. Det var ikke smakfullt, men ikke ille heller.

"Hvis du lever livet på den måten, så kommer du til å ende opp som Tigergutt!" Advarte Pandapus, og stilte seg foran broren akkurat da han skulle til å ta seg enda en bit med maten.

"Tigergutt var kjempesnill, da," forsvarte Mikke.

"Men kjempelat!" Avsluttet Pandapus, og himlet øynene i irritasjon. "Jeg bare nevner det. Hvis vi ikke gjør noe med den latskapen din, kommer jeg ikke til å ha noen å leke med da jeg blir stor."

"Så det er det viktigste for deg? Leke? Vi kommer til å vokse fra det, og -" men Pandapus hørte ikke etter. Mikke så at Pandapus trippet ut av rommet med halen og snute til værs, og inn til der menneskene hennes satt på de myke sitteplassene sine foran den flate boksen med bevegelser i seg. Mikke bare fortsatte det smakløse måltidet sitt.

Han gjorde seg ferdig, og prøvde finne smak i maten mens han slikket seg om munnen. Han hoppet opp på en sitteplass til menneskene, for så å hoppe videre på spiseplassen deres, og stilte seg på kanten. Han fokuserte på vinduskarmen, og gjorde seg klar til å hoppe det lille stykket for å kunne sole seg i vinduskarmen.

Da Mikke tok sats, mistet han grepet, og falt mot underlaget med en smell. Det ene mennesket han bodde med kom inn på rommet, og løftet Mikke opp med to hender mens det sa noe Mikke ikke forsto.

Mennesket satt Mikke ved vinduskarmen, og klappet han langs den sorte stripen på ryggen. Mikke malte, før han noen få øyeblikk senere ble lei, og snudde seg mot vinduet og så utover skoggrensen.

Morgenlyset skinte inn vinduet, og Mikke la seg ned mens han gjespet. Jeg skjønner ikke hvordan Pandapus ikke liker dette her, tenkte han inni seg, mens han lukket øynene, og falt ut i søvn.

*

Mikke gikk rundt i hagen mens han lette etter den perfekte plassen å legge seg ned ved. Omsider fant han en myk liggeplass ved røttene på treet som var i midten av hagen, og la seg ned.

At Pandapus ikke klarte å forstå at livet de hadde var perfekt, var vanskelig for Mikke å ta til seg. Det fantes ingen andre liv å leve uansett. Tigergutt, faren hans, hadde alltid vært en lat katt, og Mikke ville ikke bli akkurat som faren. Mikke ville være sterk, og modig, og kunne takle en utfordring. Han var ikke lat, som søsteren Pandapus alltid fortalte. Han var bare en rolig katt.

Men Mikke kom til å tenke på det som skjedde tidligere denne morgenen. Han hadde feilet på et lite hopp til og med Pandapus klarte, og hadde blitt løftet til vinduskarmen. Det å være avhengig av mennesker for å kunne gjøre noe, plaget han. De hjalp aldri Pandapus med sånne småting.

Tankerekken Mikke hadde ble avbrutt da Pandapus løp ut katteluka og bort til han, ble han både irritert og sint. "Jeg vil ut i skogen!" Utbrøt Pandapus lykkelig, og hoppet som en kanin de siste skrittene bort til broren.

"Er du gal?" Spurte han overrasket, og la ørene såvidt bakover. Tigergutt hadde fortalt at han var i skogen en gang, og at det var ormer der, som bet med tenner fylt med gift, så giftig at du dør av det.

"Jeg er ikke gal. Jeg tenkte vi kunne utforske. Du vet, siden du trenger trening?"

Mikke reiste seg brått opp. "Jeg trenger ikke trening, tenk!"

Pandapus så selvsikkert på den sorte og hvite hannkatten foran seg. "Hva skjedde tidligere denne morgenen da? Og alle andre? Du klarer aldri det hoppet. Det er bare bra for deg å trene litt." Hun la ekstra trykk på aldri.

"Jeg kommer til å klare det," mumlet Mikke surt, og så ned i bakken. Han sirklet med potene i det korte gresset.

"Hvis du får trening, kommer du garantert til å klare det innen noen dager."

Mikke nikket seg sakte enig, og så bekymret opp på søsteren igjen. "Hva hvis vi blir bitt av ormer?"

"Da stikker vi hjem igjen og får oss medisin. Enkelt og greit!" Pandapus trippet utålmodig på potene. "Kom igjen da, det er ikke bare for å trene. Det er også for å utforske."

"Greit," mjauet Mikke. "Men hvis jeg blir bitt av orm, kommer jeg aldri til å bli med deg tilbake til skogen."

"Flott!" Pandapus løp mot det hvite gjerdet, og hoppet over i et elegant hopp. Mikke løp etter, men saktere. Han stoppet da han nådde det høye gjerdet, og prøvde å hoppe over. Det er ikke SÅ høyt, tenkte han, og gikk noen skritt bakover for å få løpefart. Han hørte Pandapus rope i bakgrunnen, men ignorerte det. Mikke begynte å løpe, og ga alt han hadde for å få høy nok sats.

Denne gangen gikk det.