Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 17

Det hvite, tynne snøteppet lå langs den kalde, overgrodde bakken, og stillheten hadde senket seg over skogen, og dekte de bare grenene. Tørt, spraglet løv var fremdeles synlig visse plasser ved røtter på trær, og de visnet fremdeles.

Skogpote beundret skogen. Dette var hans første gang ute av leiren siden han ble lærling, og alt var fryktelig nytt. Han gikk rundt og så opp på de snødekte grenene over ham, som gjorde bakken iskald og sollyset utestengt. Bjørkedal ledet vei gjennom skogen, og gikk like stille som en kriger.

Den kramme sneen rundt potene fikk Skogpotes nakkehår til å reise seg. Det ga en slik ubehagelig, tom lyd, og ledet ekko gjennom skogen. Bjørkedal stoppet opp, og snuste ut i luften. Skogpote studerte måten mentoren la seg flatt mot bakken og studerte bakken. Han dyttet vekk litt sne med den store, kraftige poten sin, og bet frem noen røtter.

"Se her, dette liker byttedyr å gnage på om vinteren da det er lite av frø og mat for dem. Du burde prøve å legge noe en plass, huske hvor, og komme tilbake med en kriger eller to i samme område. Byttedyrene vil nok være i nærheten da de merker lukten av disse røttene." Bjørkedal ga de små røttene til Skogpote, som forundret studerte dem, før han tok dem imot og holdt dem mellom tennene.

"Hvordan visste du det?" Mjauet Skogpote uklart gjennom bylten med røtter han hadde mellom tennene. Bjørkedal malte, og humret lavt for seg selv.

"Erfaring fryder," var alt Bjørkedal mjauet, før han begynte å gå igjen. Skogpote fulgte spent etter, for Bjørkedal skulle samle en spesiell urt, og Skogpote skulle få se det i aksjon.

Jeg skal kunne alle teknikkene, og så skal jeg vise Ravpote at jeg ikke trengte å bli kriger for å være hjelpsom i klanen.

En åpen lysning tok plass, og trærne speidet i en avlang sirkel rundt. Den tynne snøen hadde sterkt sollys på seg, og Skogpote myste av det sterke lyset. Aldri hadde han sett et vakrere syn; et enormt, merkverdig tre, med lange, tynne kvister med grågrønne blader hengende fra det.

Skogpote ville si noe, men han klarte ikke. Han bare sto og måpte, mens han beundret det vakre synet. Det sterke sollyset fra den isblå himmelen lyste gjennom den hullete trekronen, og mønstre ble kastet over det kalde, tynne snøteppet.

"Dette er Solpilen," mjauet Bjørkedal, mens han stoppet opp, og trakk inn pusten. Han speidet over lysningen, og snuste ut i luften. "I flere generasjoner har katter kommet hit for å være alene med makene sine. Det sies at Løvklanens grunnlegger møtte sin sanne kjærlighet her." Skogpote måpte fremdeles, og mønstret det vakre treet.

"Hvorfor har ikke treets blader gulnet og falt av?" Spurte Skogpote, da han endelig fikk samlet seg litt. Bjørkedal sluttet å snuse langs bakken, og så seg over skulderen mot lærlingen sin.

"Jeg liker å tro det er en gave fra Stjerneklanen, og at det viser styrke, og utvikling. At man aldri slutter å kjempe, og alltid holder seg like sterk." Et kraftig vindpust rufset Bjørkedal i den tykke, lange pelsen, og Skogpote veltet nesten over ende, men han fant balansen raskt.

"Du vet, jeg ser alle de tingene i deg," Bjørkedal sukket, og fortsatte letingen etter den urten han skulle finne. Skogpote var nysgjerrig på hvilken, for Bjørkedal hadde ikke fortalt hva de så etter. Kanskje han kunne hjelpe?

"Du Bjørkedal, hva ser vi etter?" Spurte Skogpote, og spurtet bort til mentoren, som stoppet letingen.

"Vi leter etter vassarve, det er en god erstatning for kattemynte, siden vi ikke har noen muligheter på å få tak i det på vårt territorium. Vassarven er sannsynligvis frosne nå, siden de allerede er blomstret og sneen allerede er her, så hvis vi skal finne noe, må vi være raske."

"Jeg kan hjelpe!" Foreslo Skogpote muntert, og rykket til av et snev glede. "Hvordan ser vassarve ut?"

Bjørkedal malte. "De er som hvite blomster, og lukter sterkt. Hvis bladene er brune eller iskalde, er de frosne. Jeg kan se om jeg finner noen, så kan du se hva jeg mener." Den kremfargede, brunprikkede medisinkatten hostet såvidt, da han snuste seg bortover bakken. Skogpote kopierte mentoren, og tråkket i samme potespor som Bjørkedal, selv om han nesten måtte hoppe for å klare å nå neste skritt.

"Kom frem hit til meg, Skogpote," mjauet Bjørkedal konsentrert, uten å snu seg mot lærlingen sin. Skogpote gikk spørrende opp på siden av mentoren, og spurte hva det var.

"Dette er vassarve. Lukter du det?"

Skogpote fikk øye på at Bjørkedal hadde gravd seg ned til gulgrønt gress, og noen hvite blomster var synlige. Selv om bladene var brune, var de veldig vakre å se på.

"Er det vassarve?" Spurte Skogpote. Han hadde aldri trodd at blomster kunne bli brukt til urter, for å hjelpe klanen mot sykdom og sår.

"Det er det. Studer og lukt på det nøye, jeg vil at du skal prøve å finne noe selv, uten min hjelp." Bjørkedal dyttet Skogpote oppmuntrende i ryggen med den kraftige poten sin, så han falt litt fortumlet fremover.

"Jeg skal prøve," Skogpote svelget. Det var nå det gjaldt, og nå han skulle vise frem hvor flink han var så tidlig. Dette var hans første tur ut av leiren siden han ble lærling, men han hadde kjent denne lukten før, selv om han ikke kunne huske hvor.

Skogpote smøg seg langs bakken, mens han snuste på den. På områder var det gresstuster som stakk frem, og han trodde han kunne se vassarve ved dem. Han tok de få skrittene bort til gresstusten, og mønstret den hvite blomsten. Den var frossen, og hvis han såvidt var borti dem, kunne de brekke. Såpass hadde faktisk Bjørkedal fortalt.

"Veldig bra," mumlet Bjørkedal lavt, og studerte den hvite blomsten Skogpote hadde funnet. "Du er veldig flink. Er potene dine ømme?"

Skogpote ristet på hodet. "Jeg klarer meg," mjauet han, og bet rundt stilken på vassarven. Han hadde en bunt mellom tennene, og begynte å dra. Den bittersøte smaken grep rundt halsen hans som klør, og presset han til å svelge. Skogpote la raskt vassarven på bakken, og spyttet. "Æsj!" Utbrøt han, og spyttet fler ganger.

"Jeg kan ta vassarven jeg, vi har nok nå", mjauet Bjørkedal gjennom bylten med Vassarve han hadde mellom tennene. "Gå og hent røttene du la fra deg tidligere, du."

Skogpote nikket, og snudde seg. Han gikk gjennom den tynne, kramme snøen, og plukket opp røttene han hadde lagt fra seg i kanten av lysningen, der de kom fra.

Bjørkedal og Skogpote gjorde seg klare til å gå, og Bjørkedal ledet vei tilbake til leiren. Skogpote så seg over skulderen en siste gang. Synet av det enorme treet, Solpilen, skremte han. Hadde virkelig Stjerneklanens makter fått treet til å være sterkt gjennom alle årstider? Skremmende, samtidig som det var grufullt fascinerende. Jeg lurer på om de andre klanene har ett sånt tre.

Skogpote gledet seg til å snakke med Stjerneklanen. Bjørkedal hadde sagt at de skulle få dratt til Stjernetreet ved neste halvmåne, og Skogpote antok at det ville si kun noen dager. En kribling kilte han under poteputene, og han fikk en plutselig trang til å løpe. Han gjorde et elegant hopp over et tykt, råttent tre som sperret veien, og malte fornøyd til seg selv med røttene mellom tennene. Bjørkedal kom like etter.

"Forsiktig," advarte han, og gikk videre. "Du vil ikke skade deg."

*Kapittel skrevet av Muffini*

*Mikkie redigerte dette nydelige kapittelet* *Jeg er stolt av deg Løffin holy guacamole*

*Mikke skal ha kreds for Solpilen tho*