Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 8

Mikke svelget tungt.

Han hadde tilfeldigvis havnet på Snøhjertes venstre side da de gikk, og det var ett skremmende syn.

Nesten hele flanken hans var pelsløs, så den rynkete, rosa huden var helt bar. Ett grusomt arr fra flere dype klør strakte seg bortover. Det så utrolig smertefullt ut, men Snøhjerte gikk bortover uten problemer. Den snøhvite katten så ned på Mikke, og så at han tittet.

"For mange år siden, ble jeg angrepet av en grevling." forklarte han rolig, som om det bare var en liten ting. Mikke ante ikke hva en grevling var, men etter å ha sett dette arret, fikk han veldig liten lyst til å treffe på en.

Er det sånn skogslivet er?

Pandapus hadde hevdet at så snart de fikk trening som kattene i skogen, ville ikke noe som helst kunne slå dem. Men disse kattene var utrolig svære. Mikke tvilte på om han noen gang ville bli like stor og kraftig som dem, uansett hvor mye han trente.

Men det virket ikke som om disse kattene tok inn huskatter, eller kosekatter, støtt. Han lurte på hvordan de andre kattene følte det. Igjen tittet han opp på Snøhjerte, men ikke på arret hans.

"Tror du at jeg og Pandapus kan bli gode skogskatter?"

Snøhjerte svarte ikke med en gang. Det så ut som om han tenkte seg om en stund før han svarte. Og når han svarte, hadde han en langsom stemme.

"Det har ikke skjedd før. Men jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fungere nå. Dere virker som smarte kattunger."

Mikke kjente at han likte Snøhjerte.

Skogbunnen var kronglete og overgrodd. Bregnene var mye høyere enn Pandapus og Mikke, høyere enn den lysebrune hunnkatten Lyngtåke og. Tykke røtter virvlet seg over bakken, og noen av dem var så store at Mikke brukte lengre tid på å klatre over dem.

Også var det ganske kjølig inne i skogen. Da Pandapus påpekte det, sa Tjernstjerne at etter hvert ville pelsen deres bli tykkere, og de ville bli vant til at solen ikke slapp inn mellom løvet så godt.

"I løvbart forsvinner løvet, og da får vi i alle fall litt sol, selv om vi fryser tærne av oss." la Tjernstjerne til med ett oppriktig glimt i øyet.

Mikke, som synes det var viktig å være informert, hang seg opp i ett av ordene til Tjernstjerne.

"Løvbart?" hvisket han til Snøhjerte.

"Vi har fire årstider, løvbart, hvor bakken dekkes med snø, nygrønt, når bladene dukker opp igjen, løvgrønt, den varmeste årstiden og løvfall, hvor bladene faller fra trærne, hvor vi er nå." forklarte Snøhjerte uanstrengt, mens han tok ett stort skritt over en rot som Mikke måtte kravle seg over.

"Åh," mjauet Mikke andpusten. Han hadde bare tenkt på det som 'varm tid,' og 'kald tid.'

De gikk en stund til uten at mye ble sagt. Pandapus hadde en borre i pelsen, midt oppe på hodet. Hadde de vært hjemme ville Mikke ertet henne fordi hun så så tåpelig ut, men nå var de begge fulle av følelser, og temmelig slitne. De var på vei mot sitt nye hjem.

"Javel, stopp, dette går for sakte." sukket Tjernstjerne plutselig, og alle stoppet. Mikke hadde vært så opptatt av å komme seg fremover selv, at han ikke hadde tenkt på hvordan det gikk med krigerne. Nå skjønte han at de måtte ha tatt små skritt for å tilpasse seg til de to kattungene.

Tjernstjerne kastet på den buskete halen. "Snøhjerte, Lyngtåke," ba han.

Før Mikke fikk sagt noe som helst til sitt forsvar, bøyde Snøhjerte seg ned og løftet han opp i nakkeskinnet. Han gispet litt, da han plutselig havnet mye høyere over bakken.