Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 9

Long chapta. Long long chapta. Here we go. Alle vær sinte på Mikkie

Tjernstjerne slikket seg på skulderen, og nikket til Lyngtåke. I en rask bevegelse hadde Lyngtåke løftet opp Pandapus etter nakkeskinnet, og begynt å gå etter Tjernstjerne. Snøhjerte løftet opp Mikke, og uten å si noe, gikk de fra det åpne landskapet og inn i skogen.

Mikke skulle til å spørre om de var fremme snart, men ettersom Snøhjerte holdt ham, og ikke kunne si noe, holdt Mikke still.

Det var mange lukter som raste inn i snuta på Mikke. De var svake, og veldig vanskelig å skille fra resten av skogen. Det var enten svake lukter som minte ham om andre ting, for eksempel, den ene lukten fikk det til å svi i nesa, som den ene busken ved tobeininghjemmet sitt. Mikke kjente snuten begynte å renne, og pustet hardt inn med munn lukket.

Snøhjerte rykket til da han hoppet over enorme røtter Mikke bare kunne drømme om å passere så lett. Tjernstjerne ledet vei gjennom den overgrodde skogen.

I øyekroken kunne Mikke se Pandapus som ble bært av Lyngtåke. De blå øynene til Lyngtåke var skinnende og målbevisst, mens Pandapus' ravgule øyne var blendet av noe annet Mikke ikke klarte å sette poten på, og sløret til.

Tjernstjerne stoppet plutselig, og ga tegn til reisefølget sitt at de skulle stoppe. Han snudde seg, og møtte blikket til Pandapus. "Lukter du noe?" spurte Tjernstjerne insisterende. Pandapus ga ikke respons. Da snudde Tjernstjerne seg mot Mikke. "Lukter du noe?"

Mikke tenkte seg om. Det var ikke stort annet enn skog, og en barsk lukt av noe annet. Men det var en annen lukt - en sterkere enn alle de andre. En lukt som lignet på Snøhjertes og de andre to skogkattene. Tjernstjerne kastet utålmodig på halen.

"Jeg lukter .. Katter?" svarte Mikke usikkert. Tjernstjerne nikket.

"Veldig bra, lille kattunge," murret han, og så bort på Pandapus. Var det et glimt av skuffelse i de gulgrønne øynene til lederen? "Snøhjerte, Lyngtåke, la dem få gå inn i leiren selv."

Snøhjerte bøyde nakken og satt Mikke ned på bakken som han hadde gjort ved Kløften. Mikke kjente det dirre i potene av usikkerhet som blandet seg med spenning. Når de nådde leiren, ville de være helt nye katter, og sannsynligvis aldri vende tilbake til menneskene sine - eller tobeiningene sine, som disse svære kattene kalte dem.

Mikke gikk noen skritt fremover. Bakken var annerledes her enn på lysningen der han kastet mosedotter sammen med Pandapus, eller ved tjernet eller Kløften. Denne var hardere, som om den var nedtråkket av fler generasjoner av katter.

Foran seg, så han ett fjell av gulltorn og tornebusker. Det strakte seg en del kattelengder oppover stammene, og Mikke trodde først det var det største tornekrattet han i sitt liv hadde sett. Men så sperret han opp øynene, for inne mellom tornene, trodde han ett øyeblikk at han kunne skimte katter.

"Er dette hjemmet deres?" pep Mikke. Han skottet forsiktig bort på Pandapus. Hun så fremdeles skjelven ut, men Mikke kunne se at øynene hennes ikke lyste så mye av frykt, men mer av en glitrende nysgjerrighet. Hun begynte vel å komme seg etter hendelsen ved Kløften.

Tjernstjerne enten ignorerte ham eller hadde ikke hørt ham, og Lyngtåke var like stille og beskjeden som hun pleide. Mikke så på Snøhjerte.

"Dette er leiren, ja."

Mikke vrikket nervøst på ørene. "Vet de andre kattene at vi kommer?"

Snøstjerne strammet blikket. "Tjernstjerne har - forberedt dem."

Mikke stusset litt. Hvorfor hørtes Snøhjerte så anstrengt ut i stemmen?

Men mer fikk han ikke tid til lure, for Tjernstjerne begynte å gå. Han hevet hodet og lente skuldrene tilbake, og inntok en avslappet og mektig holdning, en lederholdning, tenkte Mikke. Ikke som i skogen, da han virket vaktsom og rask.