Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 18

"Revedritt!" Utbrøt Ravpote, da en mus kravlet ut av potene hennes, og inn i underskogen. Hun så seg over skulderen, og så Tjernstjerne sitte og mønstre hvordan hun gjorde det. Ravpote pustet frustrert ut, og løp inn i underskogen etter musen som hadde unnsluppet de skarpe klørne hennes.

Bregner og kvister røsket i Ravpotes korte pels. Hun myste, mens hun kastet seg fremover og så seg rundt. Underskogen er så tett; det er jo umulig å jakte her!

Ravpote ble oppmerksom på lyden av hjerteslag. De var korte, og kraftige. Redselsfulle og ynkelige. Hun murret mens hun smøg seg i underskogen, med halen strykende ned mot bakken. Denne musen skulle hun få tak i, og den var i nærheten.

Musen satt og prøvde å gjemme seg under noen tynne røtter på et lite, spinkelt bjørketre. Ravpote stoppet opp, og smøg seg flatt mot bakken bortover. Gresset klødde mot magen, og det var nesten som om hun skulle til å reise seg opp for å stoppe irritasjonene, men hun visste at hun ikke kunne. Musen ville ha sett henne, og løpt videre.

Ravpote kastet seg fremover, og et lavt hyl ble skjært gjennom luften. Ravpote forsikret seg at hun hadde musen mellom de blodrøde klørne sine, før hun bet musen på nakken i et enkelt bitt. Jeg klarte det! Mitt første bytte som klankatt!
Ravpote snudde seg for å gå tilbake der hun kom fra, og tilbake til Tjernstjerne, da hun sjokkert så seg rundt. Hvor var hun?

"Gått deg bort?" En smidig stemme raspet Ravpote i ørene som klør. Det var Lønnefall, som var på jakt sammen med lærlingen sin, Lærpote. "Hei Ravpote!" Mjauet Lærpote muntert, og viftet på ørene i hilsen.

Ravpote virket med ett litt lettere til sinns. Hun kunne bli med Lærpote og Lønnefall tilbake til leiren, og ingen ville få vite at hun hadde rotet seg bort i skogen på jakt etter en mus.

"Hallo," mjauet Ravpote gjennom musen hun hadde mellom tennene. "Hvor var dere på vei hen?"

Den skilpaddemønstrede krigeren skulle til å svare, da lærlingen avbrøt. "Vi var på vei tilbake til leiren, vi var bare på vei i å hente byttet jeg fanget ved Lysplassen. Slår du følge?" Lærpote stirret på musen Ravpote hadde mellom tennene.

"Fanget du den der nettopp?" Lærpotes øyne var forundret, og runde. De lyste som Svartsols gyldengule øyne, og var like vide som Spraglepus sine.

"Ja," mjauet Ravpote kort. Lærpote nikket anerkjennende.

"Du er flink, du. Tror du kanskje -"

"Vi burde få opp farten, Lærpote. Jeg fryser av meg snuten!" Murret Lønnefall strengt, og passerte forbi Ravpote. Lærpote fulgte etter, og dyttet Ravpote med seg.

***

"Du, Lærpote?" Ravpote svinger gjennom noen tynne trær, og møtte det nøttebrune blikket til den felles lærlingen.

"Huh?"

"Har du noen gang opplevd at noen i klanen har vært fæle mot deg?" Ravpotes klare blikk gikk over i bekymring. Hun husket den natten, for så mange dager siden, da Rosekratt hadde sett på henne med nytelse i blikket da hun hang fra treet. Nakkehårene til Ravpote reiste seg. Blikket hennes ble sløret til av minner.

Hun hadde riktignok fått av halsbåndet, men det tok henne mange måner å få det av. Skogpotes halsbånd hadde falt av da de lekte ved stokken over Barselhulen. Det hadde blitt skrapt opp, og Ravpote hadde sett på i lengsel. Hun ville heller ikke ha halsbåndet sitt.

Men hun ville ikke miste halsbåndet på den måten hun gjorde. Minnet om katter fylt med stjerner som var nær snuten hennes, og som fløt rundt henne, var så tydelig, og så skremmende.

"Hva? Opplevd at noen gjør noe fælt mot meg? Hva får deg til å stille slikt et spørsmål?" Lærpotes poter bevegde seg raskt rundt sopper på bakken, da han så inn i de ravgule øynene på Ravpote. "Har det skjedd noe?"

Ravpote frøs til. Det hadde skjedd noe. Hun var overbevist over at Rosekratt prøvde å skade henne med vilje, men hun hadde ingen bevis.

"Åh nei, det har ikke skjedd noe. Jeg bare lurer, skjønner du." Ravpote sukket tungt, og brøt blikket hun hadde med Lærpote.

"Lurer?" Lærpote så ut til å tenke seg om en stund. "Jeg kan ikke huske når noen var fæle mot meg, nei. Men jeg tror Sølvpote ga meg et kraftig arr over øyet. Det skjules av pelsen for øyeblikket, men Bjørkedal undersøker det hver femte solhøy. Det virker fint, sier han."

"Åh." Ravpote strammet muskelen for å ikke hyle ut frustrasjonen hun hadde. Hun kunne ha blitt drept, og ingen kommer noen gang til å få vite det! Hun gikk fremover, mens hun tenkte. Når jeg blir leder, skal jeg kaste Rosekratt ut av klanen! Hun kommer til å angre.

En åpen lysning dukket opp. Sneen som pleide å ligge på bakken, var smeltet og fylte opp små bekker som rant. Den piplende lyden av vanndråper raste i ørene på Ravpote.

Lønnefall stoppet opp, og malte fornøyd. "Nå Lærpote, husker du hvor du la byttet?" Lærpote nikket energisk, og løp over lysningen. Lønnefall så seg over skulderen. "Forresten, dette er Lysplassen, Ravpote. Den der retningen der," Lønnefall nikket fremover, og pekte med snuten inn i underskogen igjen. "Den veien er Myrklanens grense. Hold deg unna den."

"Du er ikke mentoren min!" utbrøt Ravpote brått. Hun hadde vært så oppslukt i tankene sine om Rosekratt og at hun kunne dødd, at tonen hennes var brå og sint. Ravpote la ørene litt bakover, flau over hvor uhøflig hun hadde vært.

Lønnefall så ikke ut til å høre henne, for ørene på den eldre klankatten var bakover. "Unnskyld meg? Selvfølgelig er jeg ikke mentoren din, du har Tjernstjerne å passe på deg. Jeg forlanger en bedre tone neste gang vi snakker sammen."

Lærpote kom tilbake med en Blåstrupe mellom tennene. "La oss gå!" Mjauet han. Lønnefall nikket. "Led vei, er du snill. Ravpote, gå bak ham, jeg bakerst."

De tre kattene begynte å gå. Ravpote sukket. Hvor var egentlig Tjernstjerne? Hadde han gått for å lete etter henne? Var han i leiren? Hvorfor fulgte han ikke etter henne? Var det en test? Hun hadde sikkert feilet!

***

Den beskyttede leiren dukket opp, og pelser kom til syne gjennom den solide muren, og Ravpote gikk bak Lærpote og inn inngangen. To katter sto og holdt vakt. Oterhale og Smettpels. Ravpote nikket i hilsen til dem, og de nikket vennlig tilbake.

Ravpote gikk lenger inn i leiren, og mot haugen med ferskt kjøtt. Hun la fra seg musen hun hadde drept. Da hun så opp igjen fra haugen, møtte hun det standhaftige blikket til Tjernstjerne. Ravpote svelget. Hva skulle hun si? Hvordan skulle hun forklare seg? Burde hun forklare seg?

Alle disse spørsmålene rate gjennom hodet på Ravpote, og hun trodde hjertet stoppet da Tjernstjerne ikke freste av frustrasjon. "Du var flink å jakte på den musen, men du tar den lettere neste gang hvis du holder pusten da du hopper, og lander stødigere. Drep musen raskere, og ikke la den advare resten av skogens byttedyr." Tjernstjerne snudde seg, og kastet på halen. Han så seg over skulderen. "Treningen er over for idag. Gå og snakk litt med de andre lærlingene nå, du har hatt en slitsom dag."

Ravpote kjente det bruse av lettelse i henne. Tjernstjerne var ikke sint i det hele tatt, han hadde til og med gitt henne ros! Hun trakk pusten dypt og snudde seg, med stødige skuldre og ørene fremover. Siden jeg har ham som mentor, skal jeg bli den flinkeste lærlingen Løvklanen har sett.

*Kapittel av Muddo men Mikkie joinet og skrev siste paragraf*

*Vote og kommenter*
Edit: Muffin det er draite lenge siden vi har skrevet på dette her, vi må skynde oss før vi får publisert alle kapitlene
Edit 2: Oja hahahahah det er jo fordi jeg ikke er ferdig med oversikten, nvm