Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 21

OKEI vi er på kapittel 21 nå??????? liksom ???? skal jeg fortelle en hemmelighet >_^? Snart kommer denne boken til å ... deles opp C; Dere skjønne ikke hva jeg mene men det går bra dere skjønne snart

"Det er så stort."

Ravpote hadde vært løvklanlærling i over en halv måne nå, og omtrent hver dag hadde hun vært ute i skogen. Hun var mer enn vant til de majestetiske, ruvende trærne som skygget for sollyset på løvklanterritoriet. Men Tåketreet var noe for seg selv. De tykke, sterke grenene buktet seg ut fra stammen og strakte seg opp mot den lyseblå himmelen, og stammen var så tykk at hvis den hadde vært hul, kunne Ravpote innbille seg at hele klanen hennes ville fått plass der inne. Hele treet virket nesten...

"Kongelig," hvisket hun.

"Kongelig?" spurte Lærpote. Han satt ved siden av henne, og virket langt fra like fascinert som Ravpote av treet. Tross alt, han hadde trent der mange ganger.

Ravpote blunket. Hun kjente gamle, slørete minner fra kosekattlivet rasle i hodet. "Jeg tror det er et tobeiningord. Jeg vet ikke."

"Alle løvklanlærlinger, vi samles her!" Snøhjerte ropte fra andre siden av lysningen Tåketreet sto på, og Ravpote og Lærpote rettet samtidig ørene mot ham, før de reiste seg og travet bort. Røykpote og Spraglelabb satt der allerede, sammen med Smettpels. Spraglelabb ristet på potene for å holde dem varme.

"Har dere hørt historien om hvordan Tåketreet fikk navnet sitt?" mjauet Snøhjerte, og Ravpote, Røykpote og Spraglelabb ristet på hodet.

"Vel," begynte den hvite krigeren, før han tok en liten pause for å tenke etter. "det hele begynner med klanenes grunnleggere. Det var fire katter, søsken faktisk -  de het Torn, Ravn, Lys og Tre."

"Eik," rettet Smettpels. Den lille brunrøde hannkatten hadde lagt seg til rette på bakken.

"Og Eik." mjauet Snøhjerte fort. "Uansett, de fire unge kattene hadde reist lenge før de oppdaget klanenes territorium. De kom over Tordenfjellet, i utkanten av Stormklanen. Men da de skulle utforske det som senere ble Løvklanterritoriet, la en tykk tåke seg over skogen, og gjorde det umulig å se klart, så de gikk seg vill." Her tok han en liten pause, og Ravpote mistenkte at det var for dramatikkens skyld. Men det virket. Alle lærlingene satt musestille.

"De gikk rundt på måfå nesten helt til det begynte å bli mørkt, før de kom til dette treet. Det var mye større enn de andre. Da fikk Torn, som var den smarteste av de fire, en ide. Han klatret oppover greinene helt til han kom til toppen, og da hadde han klatret forbi tåkedekket. Langt borte i horisonten så han Tordenfjellet, og visste med en gang hvilken retning de skulle dra i. Sånn har dette treet fått navnet sitt, fordi det en gang reddet livet til skogens aller første krigere."

Ravpote sa ingenting. Mye ved historien virket rart. Hvor var kattene før de kom til territoriet? Fantes det virkelig en stor verden utenfor klanene? Det kunne hun ikke helt se for seg. Og det virket også rart at skogen en gang hadde vært ubebodd. Hun hadde liksom forestilt seg at det alltid hadde bodd katter der.

"Å klatre er en viktig del av å være fra Løvklanen," fortalte den hvite krigeren. "ofte er trærne vår viktigste kilde til mat, siden skogbunnen er kald fordi løvet skygger for solen. Og hvis vi noen gang blir invadert, står grenene så tett at vi kan komme oss fra tre til tre og unnslippe eller forvirre fienden lett."

Ravpote og de andre lærlingene nikket. Ravpote gledet seg til å begynne å klatre. Som kosekatt hadde hun fått klatre i trærne sammen med Skogpote når klankattungene måtte holde seg i leiren. Hun håpet det ville gi henne en fordel i treningen.

"Den letteste måten å lære på - er å feile!" skjøt Smettpels inn, og lot de gule øynene gli over de unge kattene. "Derfor skal vi først la dere få utforske hvordan det føles å klatre selv. Kjenn etter hvilke muskler dere bruker, hvor det lønner seg å sette klørne, og hvordan man holder balansen." Han flikket med halen mot treet, og gjorde tegn til at de skulle komme i gang.