Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 23

Det hadde gått over en måne siden Ravpote og Skogpote snakket sammen bak medisinkatthulen, og kulda hadde boret seg langt ned i den veldige skogen som en flått bak øret på en elder.

Ravpote, Spraglelabb, Skogpote og Røykpote hadde vært på sin aller første samling, ved Vannsteinen, en stor flat stein som kunne romme alle fire klanene. Hver fullmåne sank vannet i elva og den lille sjøen mellom klanene, og avdekket steinen så klanene kunne samle seg under stjernene. De hadde fått møtt krigere fra Stormklanen, Sivklanen og Myrklanen - selv om det var bare Lærpote og Sølvpote som hadde turt å snakke med dem.

Skogpote hadde vært på sin andre tur til Stjernedalen. Han hadde håpet på å få møte Gråglød igjen, men Løvklanens tidligere medisinkatt hadde ikke vist seg. I stedet hadde Skogpote mottatt en rekke meningsløse drømmer om kulde og byttedyr og klanen.

Gullfjær sin kattunge, Vindpus, nærmet seg lærlingseremonien sin og var mer irriterende enn noensinne. Lønnefall ble bare mer og mer gretten etter hvert som magen hennes vokste, og hun måtte holde seg mer og mer i ro. Den energifulle krigeren kunne ikke finne seg til rette med å ligge i leiren mens andre kom med mat til henne. Lærpote og Sølvpote på sin side, speidet spent etter alle mulige tegn på at de snart skulle få krigernavnene sine.

Det var på en spesielt kald morgen, når det bare var morgenpatruljen som orket å stå opp for å traske ut av de varme redene sine, at Skogpote lå i redet sitt og drømte. Hvis han ikke hadde ligget så tungt ned i sengemosen sin og sovet så dypt, ville han sett hvordan Kråkevinge kjeftet på Svartsol for å stå med halen tvinnet sammen med Valmueflukt sin, når morgenpatruljen ventet på ham. Han ville sett hvordan spurvene hoppet søvnig rundt i tretoppene og ristet på de spinkle vingene. Han ville sett Lønnefalls ergerlige vrikk mens hun lå i redet sitt og slet med morgenkvalmen som ofte meldte seg når dronninger ventet kattunger. Men Skogpote sov, og fikk ikke med seg noen av disse tingene.

I drømme var Skogpote i en skog. Det var ikke tegn til himmelen, fordi de friske, våte og grønne bladene som hang på trærne dannet et tett tak, men Skogpote kunne se sola som glitret gjennom dem. I stedet for snø under potene, som han hadde blitt så vandt til de siste månene, hadde han vanntrukken, myk mose. Små vanndråper falt ned fra bladene her og der, og en av dem traff Skogpote på snuten. Han ristet den av seg og så opp, og fikk se et lubbent ekorn som hoppet fra en gren. Likevel så forskjellig skogen var fra vinterlandskapet han kom fra, var det noe kjent med den...

Det slo Skogpote plutselig. Dette var Løvklanterritoriet, under nygrønt.

Så det er sånn nygrønt er. Jeg drømmer.

En fjern, raslende lyd fikk Skogpote til å skvette til og fokusere blikket. Lyden kom fra trærne. Han speidet opp rundt seg for å prøve å få øye på noe, og ikke lenge etter så han en grå skygge høyt oppe - et stykke unna. Skyggen var for stor til å være et ekorn eller en fugl, og den beveget seg raskt mot der hvor Skogpote sto.

Når skyggen hoppet over fra en gren til en annen, skjønte Skogpote at det var en katt. En katt med en særdeles god balanseevne, etter hastigheten å dømme. Katten bevegde seg ekornaktig rundt i trærne - til den var rett over Skogpote. Da begynte den å klatre ned.

Skogpote holdt på å skyte rygg og gå inn i forsvarsposisjon, for han ante ikke hvem denne katten var. Det kunne være en einstøing eller en kriger fra en fiendtlig klan. Men så husket han at han drømte. Ingenting kunne skade ham, så han kunne bare vente og se hva som skjedde.

Katten bevegde seg raskt nedover trestammen ovenfor Skogpote, og brukte de lange og smidige klørne til å finne feste. Når den var noen revelengder over bakken, hoppet den og landet på den myke mosen, så Skogpote fikk sett den ordentlig.