Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 2

Pandapus smøg seg langs skogbunnen, og var oppmerksom på hver eneste lille lyd. Mikke gikk nervøst i bakgrunnen, og stirret ned i bakken for å ikke tråkke på orm eller andre giftige ting. De tørre bladene som lå på bakken, med sin rødgule farge, raslet da poter tuslet gjennom dem. Mikke så fremover, og forventet å se søsteren sin late som om at hun jaktet, men ble overrasket da han så at hun hadde noe mellom tennene.

"Se hva jeg har fanget!" Mjauet Pandapus stolt gjennom den spinkle musa hun hadde mellom tennene. "Hvis vi fanger nok sånne, og viser dem til menneskene, vil de også ha lyst til å jakte sammen med oss!" Mikke nikket av søsterens tankegang, og studerte musa hun hadde i munnen.

Men istedenfor å virke entusiastisk, bare nikket Mikke kort, og så seg rundt. I en skygge kunne han sverge på at han så noe som stirret på han, men det var sikkert bare innbilning. Han var bare nervøs av alt det nye rundt han.

Verken Mikke eller Pandapus hadde vært i skogen før, og alt var nytt. Mikke var overrasket over at søsteren hadde klart å fange en mus så raskt, men viste det ikke. Han var for stolt. Dessuten, så var musa veldig liten og spinkel. Ikke en munnfull, engang.

Pandapus slapp musa ned på bakken. "Skal vi dele?" Spurte hun mildt, og møtte det ravgule blikket til broren. "Det er ikke mye, men -"

"Nei takk," avbrøt Mikke krast, og så seg rundt. Han gikk noen forsiktige steg fremover, før han stoppet igjen. Det var noe som brant han i nakken, som om noe stirret på han. Han snudde seg, og så at Pandapus spiste grådig på den spinkle musa hun hadde fanget. Blikket hennes var fanget på ettermiddagsmaten, ikke på han.

Da er det noe annet som ser på meg, tenkte Mikke nervøst. Han spisset ørene, og prøvde å høre trinn mot løv. Han hørte ikke noe annet enn løv som raslet i vinden, og slafsene til søsteren, som gjorde seg ferdig å tygge maten.

Mikke kjente det brumme i magen. Tørrfôret var ikke særlig mettende. Han la seg ned på bakken, og stirret på et gammelt tre. Det vokste mose på den ene siden, og han tuslet bort til treet. Han snuste på det, og dro av en stor ball med tennene.

Pandapus dukket opp på siden hans, og uten å si noe, dro hun også en mosedott av treet. De ravgule øynene glødet av glede. Dette er noe hun liker, tenkte Mikke. Synd at vi bor sammen med menneskene våre, og at vi er avhengige av dem. Ordet avhengig slo rot i tankene hans. Han hatet å måtte være avhengig av noen for å overleve.

Sakte men sikkert dro Mikke mosedotten sin mot et noe lyng. Den flate lysningen var omringet av det på alle kanter, bortsett fra mot hjemmet deres, der de kom fra. Mikke trampet ut mosedotten sin, og la seg i det som om det var et rede. Mikke forventet se henne gjøre det samme, men det var ikke tilfellet.

Pandapus hadde begynt å dele opp mosedotten sin, og samlet fler. De ble til mindre mosedotter. Hun tok en mellom tennene, og kastet den høyt opp i luften. Mikke krøllet potene sine under seg, og lukket øynene såvidt, så han fikk med seg hva som skjedde, men samtidig kunne dagdrømme.

Det var da solens varme brøt gjennom de nakne greinene på trærne Mikke sovnet, og drømte at han løp gjennom skogen. Pandapus var foran ham, men det motiverte han til å løpe enda fortere. En plutselig skog dukket opp, og Pandapus hoppet smidig over bregner, røtter på trær, grøfter og lyng.

Mikke slet med å holde følge, men målet hans var å være raskere enn henne. De grønne øynene hans var fokusert på søsterens hale som virvlet jord opp mot øynene hans. Det motiverte han å slå den overlegne, selvgode søsteren. Og med den motivasjonen, løp han raskere og raskere, med vinden piskende gjennom pelsen og poter som dundret i jorden.

Mikke var nå bare en halv potelengde unna søsterens lange hale, og han hørte pusten til søsteren bli tyngre. Hans egen ble kortere, og mer robust. Det var som om han løp raskere enn menneskene sine metallbokser, de som kjører på sorte poter og bærer menneskene i magen sin fra sted til sted i ubeskrivelig fart.

Men lykke varer ikke evig. Sekundet Mikke passerte søsteren, våknet han brått, med tung pust. Det føltes som om han hadde løpt herfra og til huset han bodde i to ganger uten stopp. Potene verket, og moseredet hans var ødelagt. Mikke stirret ned på de hvite potene sine. Klørne hans hadde tørr mose mellom seg.

Sikkert derfor det verker, tenkte Mikke tungt, og reiste seg. Han så seg rundt, og gjespet. Pandapus kastet fremdeles mosedottene hun hadde samlet i luften, men da de kom mot henne, hoppet hun mot dem og slo dem mot noen kvister.

Mikke gikk sløvt bort til søsteren. "Hva gjør du?" Spurte han uinteressert.

"Jeg har funnet opp noe nytt," forklarte Pandapus, og de ravgule øynene glødet av lykke. "Det er morsomt, prøv selv." Hun dyttet en mosedott bort til broren med ene poten, og tok en egen mellom tennene. Hun stilte seg robust på alle fire poter, og bøyde hodet ned mot bakken, før hun slengte nakken oppover, og slapp ballen da den var omtrent rett frem.

Mikke fulgte mosedotten med blikket der den ble kastet mot noen tørre kvister som var satt rett opp i bakken med jord for å holde den oppe. Mosedotten passerte kvisten som var lengst unna, og Pandapus jublet. "Ny rekord! Så du det? Jeg har prøvd på det trikset i hele dag!"

Pandapus flyttet blikket fra mosedotten og bort på broren. "Din tur."