Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 5

Pandapus ble ledet gjennom skogen, med Tjernstjerne som sakte fortalte om territoriene. Hun måtte innrømme det, dette klanlivet virket veldig spennende, og nytt. Hun var ikke så sikker på broren sin Mikke da, for han gikk med halen hengende i bakken og hodet lavt.

"Kråkevinge, Lyngtåke og Oterhale er en del av en grensepatrulje. Dette er kveldspatruljen vår, og vi var på vei tilbake til leiren da vi hørte plaskingen i tjernet", avsluttet Tjernstjerne, og gikk videre.

Pandapus saknet farten for å bli tatt igjen av Mikke, men Tjernstjerne dyttet henne oppmuntrende fremover. "Det er lite byttedyr på territoriet vårt," forklarte den enorme hannkatten. "Og vi trenger fler lærlinger som kan trene til å bli krigere."

"Det høres spennende ut. Fortell mer om 'krigere'," Pandapus dro klørne ut og inn i potene mens hun håpløst prøvde å høres likegyldig ut. Tjernstjerne lyste opp.

"Krigere er de kattene som jakter for klanen, og slåss med klørne ute hvis det trengs. De kan også få lærlinger, som de trener opp og lærer kampteknikker med," Tjernstjerne forsvant inn i underskogen, og viftet på halen i tegn på at Pandapus skulle følge etter.

Mikke gikk rett bak henne, og Pandapus kunne føle irritasjonen hans over at hun snakket med disse klankattene. Men Pandapus bare ristet oppgitt på hodet, og fulgte nyskjerrig etter Tjernstjerne.

Det var som en helt annen verden - høye bregner og planter strakte seg over skogbunnen. Pandapus gispet lavt, og Tjernstjerne virket fornøyd der han tråkket over røtter. Tjernstjerne snudde seg plutselig da han nådde en liten bekk. "Kråkevinge, dra tilbake til leiren og fortell Bjørkedal at jeg kommer til å bli ute litt lenger enn planlagt."

Den hvite katten snerret lavt, men Tjernstjerne så ikke ut til å merke det. Den hvite halen forsvant mellom noen bregner, og med hjerteslag var den borte. Lyngtåke, den brune hunnkatten med de blå øynene, kremtet kort, og dro med seg Oterhale opp på siden av Tjernstjerne.

Pandapus nølte. "Hva med Mikke? Vi går jo fra han!"

Tjernstjerne så seg over skulderen, og fikk øye på den runde, lille kosekatten med de grønne øynene. "Mikke, kom frem hit," beordret han. Mikke satte nervøst opp farten og stilte seg mellom Lyngtåke og Oterhale.

"Hei," mumlet Mikke usikkert, og Tjernstjerne himlet med øynene.

"Du er i slekt med han?" Hvisket Tjernstjerne. Stemmen hans var lav mot Pandapus, og virket tvilende. "Du vet du er bedre enn ham?"

Pandapus rykket til, og snudde seg overrasket mot Tjernstjerne. "Hva mener du?" Hvisket hun tilbake, og hoppet over noen røtter som tvinnet seg gjennom skogbunnen. Tjernstjerne viste vei gjennom et kratt, og de kom til en halvveis bred bekk.

"Lyngtåke, Oterhale, eskorter Mikke tilbake til tobeiningstedet. Jeg og Pandapus kommer senere," beordret Tjernstjerne strengt. "Etter at dere har levert han hjem, vil jeg at dere drar tilbake til leiren. Lyngtåke, ta med deg en jaktpatrulje."

De to kattene nikket lydig. Den ene med navn Lyngtåke bøyde hodet. "Det skal bli, Tjernstjerne." Oterhale begynte dytte Mikke unna, og tilbake der de kom fra. Mikke pep, som om han ikke ville være alene med disse to fremmedkattene.

Pandapus avbrøt. "Vent, nei!" Protesterte hun, og skøyt rygg. "Mikke må jo bli med?"

Tjernstjerne sukket. Han viftet på halen så Lyngtåke og Oterhale skulle fortsette. Mikke klynket lavt, og så ut til å protestere. Men han sa ingenting. Pandapus hveste, men sa heller ingenting. Istedenfor så hun på at broren motvillig ble dyttet unna. Han snublet i noen røtter. Det gjorde vondt å se broren være så redd.

Men hun var alt for interessert i hva Tjernstjerne kunne vise henne, og lære henne om klanlivet.

"Hvor var vi," mjauet Tjernstjerne da Mikke og de to andre kattene var ute av hørevidde. "Jo, jeg lurte på om du virkelig er i slekt med Mikke."

Pandapus nølte. Hun tenkte på om det var så lurt å fortelle alt til denne enorme katten. Hun stolte ikke helt på han ennå, og hvis han plutselig bestemte seg for å angripe, ville hun være ille ute.

"Jeg er i slekt med han, ja. Hvorfor lurer du på det?" Spurte Pandapus, og møtte blikket til Tjernstjerne. Tjernstjerne virket fornøyd med seg selv, av en grunn Pandapus ikke klarte tyde.

"Jeg lurer på det, fordi," Tjernstjerne hoppet over fler vildtgroende røtter som hadde slynget seg rundt på den tørre skogbunnen. "Du er en så sterk katt. En verdig kriger for Løvklanen, om du spør meg. Det trengs bare litt finjustering, og så vil du være en fullt kampklar kriger. Du er helt annerledes fra den kosekatten du kaller bror."

"Er du frekk eller?" Hveste Pandapus. Hun var beæret over alle disse komplimentene, det var virkelig smigrende. Men Tjernstjerne gikk over streken da han blandet broren hennes inn i dette. "Mikke trenger bare litt trening, så er han kjempeflink! Så du ikke hvor rask han var da vi løp gjennom lyngen mot tjernet?"

Tjernstjerne stirret ettertenksomt opp på himmelen, som stadig ble mørkere. "Har jeg fortalt deg om Stjerneklanen?" Spurte han, og så ut til å prøve å skifte tema. Pandapus var sint på Tjernstjerne for å snakke nedtalende om broren hennes.

"Nei," mumlet Pandapus kort. "Det hadde kanskje vært fint å vite."

Tjernstjerne lyste opp, og blikket hans falt ned på Pandapus igjen. "Det er forfedrene våre som lever oppe på himmelen, eller Sølvpelsen. Sølvpelsen er Stjernebeltet der oppe," Pandapus nikket rolig, og Tjernstjerne fortsatte. "Stjerneklanen er blant annet de som kommer med syn, og hjelper kattene i de forskjellige klanene."

"Interessant," mjauet Pandapus, og ble oppmerksom på at Tjernstjerne nevnte klaner. "Forskjellige klanene?"