Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 20

"Raskere!" Beordret Tjernstjerne. Ravpote vendte blikket sitt mot mentoren sin, og murret. "Jeg gjør det allerede så raskt jeg kan!" Mjauet hun, uten å merke at Sølvpote hoppet mot henne.

"Fokuser, ikke la noe som helst distrahere deg!" Tjernstjerne pustet krast ut av snuten, og slikket seg på brystet da Ravpotes bakpote ble taklet av Sølvpote. Sølvpote holdt Ravpote mot bakken med de to sterke forpotene sine, og mjauet triumferende, "Hah! Tok deg nå! Hvordan føles det? Du må ikke miste fokuset, og bli distrahert, som Tjernstjerne sier!"

"Vel, du vet jo det bedre enn meg," mjauet Ravpote, mens hun avslappet så inn i de nøttebrune øynene til Sølvpote. "Se der, da!" Ravpote sperret falskt opp øynene, og pekte med snuten over skulderen på Sølvpote, som skvatt til, og lot blikket følge dit snuten til lærlingen under potene hennes pekte mot. Ravpote brukte det at Sølvpote var distrahert til sin fordel, og sparket hardt med bakpotene, så Sølvpote ble kastet gjennom luften, minst en halelengde.

Ravpote rullet på siden, og reiste seg stødig opp på de fire potene. Å ligge presset mot den kalde bakken mens man lå på ryggen, var ganske ubehagelig.

Ravpote sprintet bort til Sølvpote, som anstrengt prøvde å komme seg opp på potene igjen. Sølvpote løftet blikket, og rakk såvidt å se at sin gode venn hoppet mot henne. Hun dukket unna, og løp over lysningen, og prøvde å ta igjen pusten.

"Er det alt du har?" Mjauet Ravpote triumferende, med klørne ute, etter å ha bommet på trekket mot Sølvpote, som hadde halen såvidt under bena. "Ravpote, kan vi vente litt, jeg er sliten .." Sølvpote pustet tungt, og flanken reiste og senket seg i en urovekkende fart.

"Det er nok for i dag. Sølvpote, dra tilbake til leiren med meg," mjauet Snøhjerte, som hadde sittet og sett på fra kanten av lysningen. Ravpote la ørene litt bakover. Var treningen over allerede?

Sølvpote gikk vekk fra lysningen. Hun så ikke helt bra ut. Hun dro halen etter seg i den harde, isbelagte bakken, og peset tungt.

"Går det bra?" spurte Ravpote etter henne. Hun var sikker på at hun ikke hadde dyttet henne så hardt, hun hadde tross alt mye mindre kamptrening enn den sølvfargede lærlingen, siden hun bare hadde vært lærling selv i noen dager.

"Jeg vet ikke," sukket Sølvpote. "Jeg har følt meg skjelven i hele går også." Ravpote kjente medfølelse bygge seg opp i brystet for vennen. Håper hun føler seg frisk til senere i dag, når Tjernstjerne skal lære meg å klatre.

"Kom igjen Ravpote, vi trener fortsatt."

Ravpote snudde seg mot mentoren sin, og vendte konsentrasjonen vekk fra Sølvpote og mentoren hennes, Snøhjerte, som forlot lysningen.

"Kan du lære meg bakspark? Smettpels lærte Spraglelabb det i går."

Tjernstjerne mønstret henne lenge. Dette var kun den andre kamptreningen hun hadde fått, og enda hadde de bare øvd på posisjoner. Bakspark var en svært grunnleggende øvelse, men den krevde også perfekt stilling. Kjære Stjerneklanen, la meg få gjøre noe morsomt! ba Ravpote stille.

"Ja vel," medga Tjernstjerne etter hvert, og Ravpote skjøt klørne ivrig ut og inn fra potene.

Tjernstjerne la seg ned i en snike-posisjon, med magen så vidt inntil den frosne bakken og blikket vendt mot en usynlig fiende. "Når du skal gjøre ett bakspark, venter du til motstanderen har ryggen mot deg, før du snur rundt, hopper baklengs på fienden og sparker fra med bakbeina."

Tjernstjerne spente leddene, og Ravpote så pelsen hans stramme seg over de veltrente musklene hans. Han virvlet rundt nesten umerkelig, før han bykset baklengs ut i luften med bakbeina og sparket kraftig fra, før han landet elegant på alle fire.

"Nå er det min tur!"

Ravpote etterlignet Tjernstjernes posisjon, før hun snurret rundt og kastet bakbeina hardt ut i luften over seg. Suget i magen var herlig og vekkende, og hun forestilte seg at hun sendte en Stormklankriger hylende bortover lysningen. Det banket i poteputene når hun landet, siden bakken var så frossen.

Tjernstjerne viste ingen tegn til hverken anerkjennelse eller skuffelse. "Du må legge vekten på forpotene. Når du hopper må du bruke magemusklene, ikke musklene i bena. Prøv å spenne forbeina før du lander, da sjangler du ikke sånn."

Ravpote kjente hvordan krigerfølelsen gnistret i henne før hun prøvde igjen.

***

Solen sto høyt på himmelen, men få solstråler kom gjennom den tette, skyggelagte skogen. Nede blant de veldige trestammene tok en Løvklanpatrulje seg frem. Ravpote gikk foran med Lærpote, Røykpote og Spraglelabb, og Smettpels og Snøhjerte pratet mildt bak dem.

Lønnefall, Lærpotes mentor, var ikke med. Så tidlig som to soloppganger før hadde Bjørkedal fortalt at hun ventet Oterhales kattunger. Det var heller ikke mange måner til Sølvpote og Lærpote kunne vente seg krigernavnene sine, så Snøhjerte hadde overtatt treningen for den rødbrune lærlingen, i tillegg til søsteren hans.

"Hvor er det vi skal klatre?" spurte Ravpote. Hun så seg rundt i skogen, og fikk øye på ett robust tre. "Hva med det?"

Lærpote ristet på hodet. "Vi skal til Tåketreet. Det er det aller beste stedet å trene på."

Lærpote vet så mye! Vil jeg noen gang bli like flink som ham? Ravpote så bort på den eldre lærlingen. "Tåketreet? Hvor er det? Jeg har hørt om Solpilen, men -" Hun avbrøt seg selv for å hoppe over en frossen, buktende rot fra ett eiketre.

"Det er ett svært tre, nesten rett på den andre siden av Kløften. Å klatre i det er vanskelig, og spennende. Jeg har trent i det mange ganger."

Ravpotes blikk stivnet, og hjertet hennes satte opp farten. "Kløften? Må vi over den?" Hun prøvde å høres hverdagslig ut, men klarte ikke helt å skjule den redde undertonen.

"Ja, vi må det. Heldigvis er det lett da." Lærpote smøg seg forbi noen lave grener på frosne kratt, og gjespet. "Hvorfor spør du?"

"Ingenting." Ravpote ville ikke innrømme at hun var redd for å falle ned i det mørke, slukende gapet. Ingen av de andre lærlingene så ut til å bry seg om det, og da ville ikke hun virke feigere enn dem. Men hun kunne allerede begynne å se lysere skog lenger fremme, og visste at det var der kløften strakte seg bortover, og lot lysstrålene slippe ned på bakken.

"Ravpote? Du er vel ikke redd?" ertet Spraglelabb og viftet lekent med halen.

Ravpote følte blod strømme til kinnene, og nakkehårene reiste seg. Hun snudde seg snurt mot den rødspraglete hannkatten for å slenge noe bråkjekt tilbake, men Lærpote kom henne uventet til unnsetning.

"Det gjør ingenting å være redd," mjauet han lett. "I mine første måner som lærling var jeg så skvetten at Lønnefall nærmest måtte skyve meg over." Han blunket til Ravpote, som kjente hjertet brått sette opp farten.

"Kom, la oss løpe om kapp." mjauet Lærpote plutselig, og bykset fremover. "Sistemann til Kløften er en gammel sopp!"

"Består ikke mugg av sopp?" Spurte Ravpote. "Skogpote nevnte noe om det sist jeg så ham."

Røykpote for forbi i en høy hastighet, og med de rasende potene begynte hun å ta igjen Lærpote. Ravpote løp etter, men rett før hun satte labbene i gang hørte hun et lite, irritert snøft fra Spraglelabb.

----

MIKKIE skrev dette kapiteltetetet. EGENTLIG så skulle det skje mer, men jeg tenkte det er bra med et kortere kapittel innimellom am i rite

Jeg tror jeg skriver mye lengre enn Muffin, hun pleier å få fine avslutninger mens jeg bare fortsetter og fortsetter helt til Skogpote har funnet ut at han er gravid med en grevling idkikdkdidkdidk

(Wtf Mikkie) - muffin