Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 10

"Alle katter som er i leiren, og er gamle nok til å stå på egen pote; det er klanmøte ved Halvtreet!"

Pandapus kjente det krible i potene da hun så alle kattene som dukket opp, og trakk sammen mot Halvtreet. Det virket som årstider siden hun sto opp i redet sitt hos menne - tobeiningene. Tjernstjerne foldet halen rundt de store potene og ga henne ett beroligende nikk. Pandapus blunket kry, som om hun trengte det.

Mikke derimot, så med nervøsitet på kattene som kom. Pandapus ble med ett redd for at han ikke skulle trives her. Uansett hvor spennende hun synes dette virket; hvis Mikke ville dra tilbake, så dro de. Med eller uten tillatelse. Men heldigvis kjente Pandapus Mikke godt nok til å se nysgjerrigheten bak gitteret av skepsis, da kattene tok plass i en halvsirkel rundt dem.

Pandapus holdt hodet høyt, og prøvde å se ut som en skogskatt. Som en som hørte til. Hun lot være å se på kattene rundt seg, og rettet heller blikket mot Tjernstjerne.

"I dag har Løvklanen fått to nye katter", begynte Tjernstjerne høyt. Men like etter ble han avbrutt.

"Kosekatter," snøftet en hvit hunnkatt med røde flekker. "Som om de noengang vil bli klankatter. Tjernstjerne begynner å bli gammel."

Pandapus skvatt, og så på katten som hadde snakket. Hunnkatten holdt spottende blikket hennes. Pandapus skulle til å se ned, men så husket hun noe hun hadde blitt fortalt, av moren kanskje, for lenge siden, at man aldri skulle gi etter for de som ville tråkke på deg.

Pandapus smalnet blikket, og borte det inn i hunnkattens. Etter en stund flakket øynene hennes, og hun så ned med ett fnys. Pandapus kjente seiersgløden brenne inni seg.

Heldigvis virket det ikke som om det var noen andre enn den ene hunnkatten som ønsket å avbryte Tjernstjerne, så han fortsatte.

"De vil bo i barselhulen til de er gamle nok til å bli lærlinger, og selvfølgelig skal de bli tatt godt imot."

Pandapus tillot seg ett raskt blikk rundt for å se etter om noen hadde det samme hånlige uttrykket som hunnkatten med de røde flekkene, men hun ble bare møtt av varme og nysgjerrige blikk.

"Fra og med i dag, skal hunnkattungen," her nikket Tjernstjerne til Pandapus, "gå under navnet Ravpus. Mens hannkattungen," Tjernstjerne nikket også til Mikke, "går under navnet Skogpus."

De som nå het Ravpus og Skogpus ble sittende stille og forundret over klanskikkene. Ravpus myste mot Tjernstjerne og smakte på det nye navnet sitt. Ravpus... Ravpus.

"Ravpus! Skogpus!"

Ravpus skvatt da leiren ljomet av stemmer, og innså at klanen ropte ut navnene deres som en velkomst. Hun fikk akkurat med seg at den svarte og hvite katten hun husket som Kråkevinge, og hunnkatten som hadde snakket holdt munnen igjen, før ropene døde ut.

Snart begynte kattene å løse seg opp, og de gikk i alle retninger. Skogpus og Ravpus ble sittende. Ravpus tenkte at Tjernstjerne ville fortelle dem hva de skulle gjøre, men for øyeblikket hadde Tjernstjerne en dyp samtale med en gråspraglet, elegant hunnkatt med isblå øyne.

"Hva synes du?" mjauet Ravpus og dultet i broren.

"Jeg visste ikke at vi måtte skifte navn", utbrøt Skogpus.

Ravpus malte lekent. "Skogpus er jo ganske kult. Innrøm det."

Skogpus' ører vred seg kjærlig. "Joda, okei." Han skulte mot Tjernstjerne. "Hva gjør vi nå da? Han virker for opptatt til å fortelle oss det."

Ravpus tenkte på noe Tjernstjerne hadde sagt. "Sa ikke han at vi skulle bo i den stamme-greia? Barselhulen? Det var kattunger der." Hun fikk øye på barselhulen, og to kattunger som lekeslåss utenfor den. Det så ut som om de hadde det gøy.