Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 27

Den vakre, grå hunnkatten løp forover, med Ørneklippe hakk i pote. Skogpote strevde med å holde følge, der han snublet i bregner og unngikk grøfter og bekker. Han hadde lyst å rope, «vent litt!» men det kunne han ikke. De to andre kattene kunne jo ikke høre ham. Dette var en drøm. Fjerne fortider ble vist for ham – fortider han ikke var en del av. Han var bare et slør; en skygge. Usett og gjemt, bundet til nåtiden.

Om det var en drøm, var det en av de mer realistiske. Han kunne føle den varme lufta i skogen, og når barnåler prikket ham i potene. Potene hans trampet hardt mot jorda under seg, og det hørtes nesten litt ut som hjertebank – jevn og fortsettende, uten tegn på stopp.

Men hvorfor skulle Skogpote være vitne til en løpekonkurranse mellom to krigere fra fortiden i utgangspunktet? Det hadde ingen betydning. Han ville ikke oppnå noe med å følge etter dem, så hvorfor stoppet han bare ikke opp?

Det var ordene som ble byttet mellom de to krigerne som holdt ham løpende.

«Du blir eldre!» høres Skogpote at den grå katten mjaue lekent, før hun tok en skarp sving rundt et kratt. Hun ledet vei over en nedtråkket tobeiningsti i full fart. Det så nesten ut som om hun fløy, der hun bykset framover. De store, hvite potene hennes var lydløse mot bakken, og Skogpote klarte ikke bringe seg selv til å gjøre det samme. En god ting var at han ikke egentlig var der, og at hun ikke kunne høre ham – han var litt redd for at den grå hunnkatten skulle le av de tunge skrittene hans.

«Det blir du å!» peste Ørneklippe, og rundet samme sving som katten foran. Skogpote var mellom de rivaliserende kattene, og slet med å holde følge med samtalen. Blodet i ørene hans var veldig distraherende, der det suste rundt.

Var det dette som var krigerlivet? Skogpote klarte ikke helt å forstå det runde konseptet av å være kriger. Han hadde fått inntrykk av at å være kriger var hardt arbeid i alle måner, og at de ikke hadde tid til lek og morsomheter når de hadde en sulten klan å mette. Var dette en av de bedre månene? Bjørkedal hadde nevnt at i løpet av de tolv månene, ville det være bedre måner enn de andre – der ingen gikk sultne, og det ikke var konflikt mellom klankattene.

Det virket som en fjern fortid.

Og det var det nå også, når Skogpote tenkte over det. Han hadde aldri opplevd det selv. Kanskje en dag så ville han det.

I tankene sine, hadde Skogpote mistet litt fart, og han ble dratt ut av dem når Ørneklippe hoppet gjennom ham. Medisinkattlærlingen fikk frysninger, og fikk den ekle påminnelsen at han bare var en usynlig skygge. Stjerneklanen hadde satt han der for en grunn, tenkte han kjapt til seg selv, og satte opp farten igjen. Jeg må nå i hvert fall prøve å få med meg hva de sier.

Men det var jo ikke lett å holde følge med to veltrente, fullvoksne krigere, og Skogpote kjente det brant i brystet. Han hev etter pusten, og skjønte at han aldri ville forstå gleden med å være aktiv på denne måten på samme måte som kattene rundt i livet hans antageligvis ville. Og det var derfor han var medisinkattlærling. For han klarte ikke det fysiske presset som kom med å måtte beskytte og forsørge klanen.

Foran ham, kom de to krigerne til et brått stopp. Den grå hunnkatten lå på bakken, vridde seg i det høye, grønne gresset.

Nå sto de på en lysning. Bladene i trekronene over dem hadde tynnet ut, og man kunne se den glitrende sola på den varmt blåfargede himmelen.

Skogpote rakk så vidt å se seg rundt, før han skjelvent kollapset noen halelenger unna krigerne, som også hadde lagt seg ned. Ørneklippe lå på siden sin, med lukkede øyne. Løpet han hadde med hunnkatten var over, og han hadde tapt. Den tynne, ustelte halen hans pisket, men det virket bare som tvunget frustrasjon. Hunnkatten lå å malte høyt. Man kunne høre det på flere revelengders avstand, selv med alle de andre lydene rundt i skogen.