Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 26

Ravpote sov uten å drømme.

På en måte var det bra, fordi de siste par nettene hadde hun hatt så mange mareritt at den skjelvende, kalde frykten man har etter å ha våknet fra en vond drøm, liksom satte seg i brystet hennes uten å gå vekk.

Men på den andre siden av treet var det dårlig, fordi selv hvor mye det skremte henne, ønsket hun å ha drømmen med stjernen og de andre lærlingene igjen så de kunne møtes. Jo visst fikk tanken på å bryte krigerkodeksen halen til å skjelve, men at drømmene skulle forsvinne nå var som å følge et luktspor som sluttet uten tegn til et bytte.

Og sist men ikke minst, var det dårlig fordi hun forsov seg til jaktpatruljen og ble vekket av en ganske irritert Tjernstjerne.

"Stå opp," bjeffet han. "Mens du ligger og drar deg her er det seks sultne kattunger i barselhulen som nesten ikke får mat, fordi dronningene har ikke spist siden i går."

Ravpote rullet rundt i mosen og satte seg stivt opp. Kroppen føltes ekstra tung etter den dype søvnen, og det føltes ut som hun bare hadde rukket å lukke øynene etter solnedgangspatruljen før hun hadde våknet igjen. "Unnskyld," mumlet hun og prøvde å vekke leddene sine ved å strekke på dem.

Hun fulgte gjespende etter mentoren sin ut, og bort til patruljen som sto og ventet på dem.

Smettpels og Svartsol hadde begge glatt, stelt pels og så våkne og klare ut, som fikk Ravpote til å bli oppmerksom på at hun antakelig så ut som et kråkereir. Men de var begge høflige nok til å ikke kommentere det, selv om Svartsol flikket muntert med halen av synet av henne.

"Tjernstjerne", Smettpels tok et skritt frem. "Jeg beklager, men jeg vil så gjerne trene litt kamptrening med Spraglelabb før han drar for å samle urter med Bjørkedal. Er det mulig at jeg kan heller ta solhøypatruljen i stedet for denne?"

"Men da er vi ikke nok katter!" skjøt Svartsol inn. En patrulje måtte bestå av minst tre krigere.

Lærlinger teller vel ikke da, tenkte Ravpote og murret inni seg.

Tjernstjerne så litt forvirret ut et øyeblikk, og Ravpote så at den store katten prøvde å ta en god beslutning raskt. Det var lenge siden han hadde måttet organisere patruljer, da han var nestleder for mange måner siden. Men nå hadde Virvelstrøms forkjølelse utviklet seg til en feber, og Løvklanens nestleder lå slapp i Bjørkedals hule og kunne ikke organisere noe, så Tjernstjerne måtte ta pote om det også.

Stakkars Virvelstrøm. Den skarpe, gråspraglete hunnkatten var ikke katten som ville se på at noen gjorde jobben for henne. Skogpote hadde fortalt at hun pepret ham med spørsmål hver bidige øyeblikk om hvordan jakten gikk og hvem som hadde ansvar for Myrklangrensene.

"Gå og tren med Spraglelabb." mjauet Tjernstjerne, og øynene gled over leirplassen før de stoppet ved en katt. "Lærhjerte kan bli med oss."

Ravpote kjente at magen gjorde et slags hopp, som om den vred seg rundt inni henne. Helt siden Sølvpote falt ned i Kløften, hadde noe blitt ødelagt mellom de to. Den unge krigeren så på Ravpote som om hun var en fremmed katt, en inntrenger. Det virket som han mente at Ravpote kunne ha gjort noe for å stanset søsterens død, men det var jo umulig! Det knyttet seg i musklene til Ravpote når hun tenkte tilbake på den natten for noen soloppganger siden, det hadde gått for fort... hun husket den stivnende følelsen...

"Kan du ikke spørre en annen?" ba Ravpote lederen sin. Hun kjente at hjertet banket.

Krigerne hadde også lagt merke til hvordan Lærhjerte hadde isolert seg fra den tidligere vennen sin, og både Smettpels og Svartsol så på henne med tegn til medfølelse i blikket.