Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 3

"Du er allerede nesten like god som meg!" Mjauet Pandapus, og plukket opp en mosedott. Mikke nikket seg enig, og ignorerte den ertende tonen til søsteren. Han var alt for konsentrert i å kaste det perfekte kast.

Pandapus bøyde seg ned, og slengte mosedotten mot kvisten lengst unna, som symboliserte rekorden på hvor langs man klarte kaste. Den rekorden skulle Mikke slå, det var han bestemt på.

Da Mikke så at Pandapus feilet på kastet, og mosedotten bare datt i bakken, snudde han seg mot søsteren. "Vinden," unnskyldte hun, og gikk til siden, så broren skulle få prøve. "Du kommer til å feile du å, bare vent å se!" Forsikret Pandapus snartenkt.

Mikke bare plukket opp en mosedott, og gjorde seg klar til å kaste da en plutselig lyd avbrøt han. Pandapus så ikke ut til å høre den. Mikke rygget usikkert bakover, og så seg nervøst rundt. Det er noen her, tenkte han stresset, og la seg flat mot bakken, og håpet at han lignet en misformet røyksopp der han prøvde gjemme seg i rødfargede, tørre blader, med sine sorte og hvite pels. Kanskje han kunne ligne en giftig orm?

Pandapus så ikke ut til å merke hvor usikker broren virket, for hun bare stilte seg på plassen man skulle kaste fra, og slengte ballen så langt hun kunne. "Jeg klarte det! Jeg slo rekorden!" Utbrøt Pandapus lykkelig. Mikke sa ingenting til respons, ikke engang en liten, falsk gratulasjon. Han var alt for opptatt i å høre hvor lydene kom fra.

Mikke hoppet forskremt opp i luften da han hørte det rasle i løvet bak han. Da han snudde seg, forventet han se en orm som hadde sneket seg innpå. Men det var ingenting der, og nå stirret Pandapus forvirret på broren. "Hva er det du driver med?" Spurte hun.

Det var bare vinden, ergret Mikke seg, og snøftet. "Jeg trodde jeg hørte noe."

"Hørte du at jeg slo rekorden, da?" Pandapus gikk nærmere broren.

"Jeg hørte deg, slapp av. Men det var noe annet, noe kraftigere -"

"Bare vinden," forsikret Pandapus, mens hun snudde seg tilbake til mosedottene. Mikke snøftet, og gikk til det gamle treet han hadde funnet mose på tidligere, og merket at nesten alt var skrapt vekk. Han skulte bort på haugen av mosedotter søsteren hadde ved siden av startplassen, der man kastet mosedotter fra.

Greit, tenkte Mikke surt. Jeg kan godt lete etter mer mose, men du trengte ikke ta alt uansett.

Det var da en tanke slo han; han var tørst.

"Pandapus?"

Pandapus snudde seg brått fra mosedottkastingen sin, og så nyskjerrig bort på broren. "Mhm?"

"Jeg er tørst," Mikke slikket seg om munnen. "Skal vi gå hjem og drikke, så kommer vi tilbake i morgen? Det er sent."

Pandapus stirret tankefullt på Mikke, før hun fikk et lekent blikk i øynene. "Eller så kan vi gå lengre inn i skogen og lete etter en dam å drikke fra," foreslo hun, og kastet på halen. Mikke la ørene såvidt bakover.

"Lengre inn i skogen?" Spurte Mikke usikkert, og trippet på potene sine i de tørre bladene. Solen begynte å forsvinne, og det mørknet. Pandapus himlet med øynene.

"Kom igjen da," mjauet hun frustrert. "Det blir gøy! Vi kan løpe om kapp!"

Mikkes usikre blikk gikk over til noe mer - noe som lignet på kamplyst.

"Greit!" Utbrøt han kjapt, men en nervøs undertone hang i klangen av stemmen hans.

"Vi begynner her," mjauet Pandapus, og gikk med halen høyt hevet bort til kasteplassen. Hun børstet vekk de fleste bladene som var på bakken, og gikk bort til rekordpinnen og dro den opp fra bakken. Gjord og blader fløy halvveis opp i luften, før det rolig falt ned på bakken.

Hun tegnet en lang, rett strek på bakken med pinnen mellom tennene, og satte pinnen tilbake til der hun fant den. Alt skjedde ganske fort, det var såvidt Mikke mønstret det ene før det andre skjedde.

"Still deg opp her. Når jeg sier 'gå', skal vi løpe fremover. Når vi kommer over vann, stopper vi. Ingen dytting eller juksing, ok?"

Mikke rykket såvidt på halen, og blikket var slørete. Egentlig, så er det raskere å løpe hjem og drikke, tenkte han.

Himmelen var blodrød nå, og hvite fjærskyer danset lett i ring og dekorerte den. Mikke og Pandapus stilte seg på streken Pandapus hadde tegnet opp, og gjorde seg klar til å løpe om kapp mot hverandre. Mikke holdt hodet lavt, hoftene høyt, og halen piskende i spenning langs det tørre løvet på bakken.

Da en stillhet senket seg over de to søsknene, brøt Pandapus stillheten.

"Gå!" Ropte hun, og fyrte fremover. Mikke hadde stirret på noen blader som raslet i vinden, og løp ikke med en gang søsteren sa 'gå'. Istedenfor ble han hengende etter, mens han anspent prøvde å nå henne igjen.

Pandapus løp smidig gjennom busker og hoppet like elegant over grøfter som hun hoppet over gjerdet til hagen hjemme. Mikke kjente pusten stige. Potene sved der han prøvde å ta igjen den utrolig raske katten foran han. Kanskje Pandapus hadde rett, kanskje han trengte trening.

Mikke så søsterens hale forsvinne rundt stammen på et tre, og satte opp farten. Det var så vidt han klarte holde følge, noe som gjorde han sint. I drømmen min tok jeg henne igjen! Tenkte han bittert, og prøvde å huske sterk seiersfølelse, som den han hadde da han løp forbi Pandapus i drømmen. Men den var ikke der.

Du må bygge den opp, sa en stemme bakhodet. Mikke ristet på hodet, og kjente vinden piskende i pelsen, akkurat som i drømmen. Dette motiverte han. Følelsen av å være fri, og pulsen som steg, ingenting virket skremmende disse få øyeblikkene.

I tankene sine, hadde ikke Mikke merket at han nå hadde tatt igjen søsteren, som hadde gått ned i rolig gange. Ikke så høy på pelsen lenger nå!

Mikke spurtet forbi Pandapus, som overrasket sperret opp øynene, og begynte å løpe igjen. Men Mikke skulle ikke la søsteren ta ledelsen igjen; ikke når han endelig hadde førsteplass.

Løvet raslet kraftig i vinden, og gjorde motstand mot Mikkes gode fart. Mikke hveste lavt til seg selv. Slutt å blås sånn, jeg har endelig løpt forbi henne!

"Mikke -" Pandapus kunne høres i bakgrunnen. "Det er vann her borte! Du vant løpet, kan vi ta en pause nå?" Mikke snøftet, og saknet farten før han snudde seg mot søsteren. Andpusten trasket han bort til søsteren, som pekte med halen mot en liten grøft.

"Et lite tjern," mjauet Pandapus slitent, og hoppet nedi på alle fire poter. Man kunne se den grumsete bunnen, og bekken som rant mot tjernet fra motsatt side av der de sto. Pandapus lukket øynene, og malte. "Iskaldt mot potene, fantastisk!"

Mikke ble revet med, og kastet seg uti. Pandapus hadde rett, det var iskaldt.

--

Her har dere enda et kapittel skrevet av Muddo. Det kommet enda et kapittel idag, bare pga hekk yes, så uh ja vote pls vi blir glade *^*