Johannes hadde ikke sett Aziza siden første time. Han begynte å bli bekymret. Han spurte Adrian om Jolie hadde sett Aziza, men Adrian sa at hun hadde blitt syk og gått hjem.
Han var litt skyldbevisst. Han hadde kanskje overreagert litt. Han sto litt uti gangen og tenkte, men plutselig kom han på at det var spansktime og prøve å skynde seg til timen. Han hadde øvd litt, men ikke så mye.
Etter skolen så gikk han på vei ut med tanken at han ikke kommer til å få en god karakter, men sikkert stå. Men når han kom til ytterdøra sto Sophie Hansen, skoles Queen bee hadde Aziza sagt en gang.
Sophie Hansen hadde langt blondt hår med rosa tupper, hun var syltynn, hadde grå øyne, hadde rike (men skilte) foreldre (yay enda mer penger). Hun hadde også en storebror som var i militæret og hun var en person som alle drømte om å være.
Unntatt Aziza da og kanskje noen andre. Johannes visste ikke hvorfor, men Aziza hatet Sophie og Sophie hatet Aziza.
«Hei» sa Sophie uskyldig og så på Johannes med de pene gråe øynene.
«Hei» svarte han litt overasket.
Hun lo et kort søt latter.
«Hei du» sa hun mens hun kom nærmere. Han så at hun skottet fort til venstre.
«Hva s..? «Fikk han akkurat fram før hun kyssa han. Det var et vått langt kyss. Hun tok armene rundt halsen hans akkurat før han hørte et fort klikk som et kamera og forte skritt som løpte bort. Han brøt kysset. Han hadde kysset tilbake, det dumme instinktet hans.
«Hvorfor gjorde du det?! «Spurte han Sophie litt sint. «Du vet jeg er sammen med Aziza!»
«Fordi jeg ville det «sa hun med et fort falskt smil og gikk sakte bort fra Johannes.
Han sto overrasket der mens han innså at han Aziza aldri kommer til å tilgi han vis hun får vite. Han hadde kysset erkefienden hennes! Eller det var mer at hun kysset han, men han hadde kysset tilbake! Han slo seg selv mentalt.
Johannes gikk til timen med disse tankene.
Aziza løy til læreren om at hun var syk og gikk hjem. Hun var for sliten med all det dramaet med Johannes og flyttingen, så hun orket ikke å gå på skolen.
Da hun kom hjem gikk hun rett opp på rommet og smelte døra etter seg, heldigvis var hun alene hjemme. Hun hoppet på senga og begynte å gråte. Bzzz kom det fra mobilen i lomma. Hun tok frem mobilen og stirra på bilde som Jolie hadde sendt henne. Hun stoppet å gråte med et hikst og tristheten ble erstattet med raseri.
«Hvordan kunne du Johannes!» tenkte hun illsint og kastet telefonen i veggen.
Da skjedde det. Plutselig begynte mattelekse hennes å brenne. Hun løpte ned til brannslokkingsapparatet i stua, løpte opp til rommet og slokna brannen. Matteleksene var helt svarte. Hun sto sjokka mens hun så på de nedbrente matteleksene.
«Hva skjedde?!»
Jeg satt på stolen min og plutselig begynte matteleksene mine å brenne? Jeg tenkte bare på den f**n meg kjæresten min!? Som....hun falt på senga og begynte å gråte igjen. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg? Vi har jo vært venner siden for alltid!
Jeg skal spørre Jolie om hva som hadde skjedd. Hun tenkte på bildet, Johannes og brannen helt til hun sovna.
Da Johannes gikk hjem etter skolen, tenkte han på hva han skulle gjøre. Han kunne bare late som ingenting, ja det var best, så etter en stund glemmer jeg kysset og alt er løst. Når jeg kommer hjem skal jeg ordne ting med Aziza. Når han kom hjem, sto Aziza på dørmatta. Hun så illsint ut.
Hun vet det tenkte Johannes, hun vet det.
Hun hadde sovet i to timer, hun så det på mobilen. Hun så på bildet fra Jolie igjen og kjente varmen i munnen. Det kjentes ut som om hun hadde spist verdens sterkeste chilli.
Hun roet seg ned og varmen i munnen var borte. Hun måtte snakke med Johannes om hva som hadde skjedd. Hun gikk ned i stua, heldigvis kom ikke pappa før jobbintervjuet er ferdig og det pleier noen ganger å ta lang tid. Hun kledde på seg jakka og skoene og gikk ut.
CZYTASZ
Dragehøyden - Kjærlighet og Drager
FantasyAziza er en normal person. Vel, i det minste trodde hun at hun var det. Men etter en tur med bestevennen Johannes til deres tante og onkelen, som bor i en by med en forbudt høyde, og etter en farlig opplevelse hun ikke helt forstår, innser hun at ik...
