Lucy. POV.
Jeg er tilbake i landet, den kritthvite himmelen og det svarte havet. Jeg står og jeg vet ikke om jeg drømmer. Fordi jeg kan kjenne det svarte kalde vannet bølge under føttene. Jeg snur meg rundt. Landet er paddeflatt og strekker seg ut i alle retninger. Uendelig går det, helt til det svarte havet og den hvite himmelen møtes i horisonten.
Jeg begynner å gå, som som forrige gang, helt til jeg våkner. Men denne gangen er det noe som er forandret. En hvisking, lav og langt borte. Jeg kjenner ikke igjen stemmen med en gang. Så husker jeg den dype røsten. Jeg begynner å løpe. Det svarte vannet plasker rundt føttene mine og pusten river i halsen min.
Hvor er du? Hvor kan du være? Jeg ser meg rundt til alle kanter. Stemmen er klar nå. Den ringer i ørene mine. Du er så nærme, men hvor? Jeg stopper opp og snurrer rundt. Svart og hvitt hele veien rundt. "Lucy" jeg snur meg. Jeg var sikker nå. Jeg begynte å løpe igjen. Hvor er du? Hvor!?
Jeg ser endelig en siluett vandre for seg selv. "Lucy" stemmen er så stille, men likevel får jeg vondt i ørene. Jeg stopper og ser på han. Han har ikke foransret seg i det hele tatt. Han står der å ser ned på meg. "Lucy, gå tilbake, ikke kom etter meg, jeg vil ikke skade deg" Obscuro ser ned på meg med de ravngule øynene. Han står stille. Jeg kaster meg om han. "Hvor er du? Hvor i helvete er du!?" Jeg begynner å gråte. Han klemmer meg. "Hvorfor gikk du? Hvorfor forlot du meg? Du er jo min eneste famile" Jeg rister og hulker. Han kan ikke bare gå sånn. Han er den eneste, den eneste som var en far når jeg trengte det.
"Hade" Mumler han. Han dytter hardt og faller bakover. Jeg bryter overflaten av havet under meg. Jeg synker og ser siluetten begynne å gå. Og så forsvinner han i det hvite lyset. Jeg forsetter å synke. Synke i det dype mørket. "Ikke gå" tenker jeg. "Ikke gå"
"Lucy!" Lucas rister i meg med den ene armen. Jeg åpner øynene, tårene renner forsatt. Jeg knekker sammen på skulderen til Lucas og kjenner tårene renne nedover kinnene."Han lot meg drukne"