Tribus .POV.
En mørk verden av ingenting. Alt dødt og tørt. Mosen ga under føttene. Ingen sa noe, ingen pustet, ingen brå bevegelser. Alle lyttet intenst etter noe, men alt var stille. Bare elven hørtes, den eneste veien ut fra skogen. Flore gikk foran meg og Lucy bak meg. Tauet bandt oss alle sammen, den eneste livslinjen vår som holdt oss sammen. Det strammet seg og slappet av i takt med at vi gikk. Jeg pustet ut så stille jeg kunne. Alle sanser var i helspenn.
Elven hadde blitt mindre nå, fra det svære brølende og stolte elven til en liten stille bekk. Aqua hadde på gang på gang sagt at vi måtte aldri forlate elven, eller bekken som den var nå. Det var vår eneste vei inn og ut av skogen. Vi går sakte i takt med hverandre. Vi venter på at noe skal skje, og skogen venter på at vi skal trå feil.
Time etter time gikk, uten om å vite om det var dag eller natt. Vi skulle prøve å komme oss gjennom så fortest så mulig. Etterhvert begynte jeg å puste tungt. De andre begynte også å bli slitne og tilslutt sa Aqua stille bakover "Pause?" ingen svarte bare nikket stille.
Alle satt tett rundt et bål vi hadde lagd. Det knitret svakt og alle lyttet intenst. Det måtte være noe i skogen, eller noen. Alt kunne ikke være dødt. Jeg kjente trøttheten klemme til meg. Jeg dro noen tepper ut fra sekken min og sendte dem rundt. Flore krøllet seg inn i armkroken min. Jeg lente meg mot en stamme. Så sliten. Noen gjespet. Flore hadde allerede sovnet. Jeg lukket øynene en liten lur ville da ikke skade.
"Krak!" jeg kvakk til og sperret opp øynene. Hva var det? Flammen hadde dødd ut og alle pustet tungt. Ignis lå stille og sove vedsindenav Aqua. Lucy lå sammenkrøket ved Lucas. Flore hadde rullet inn i fanget mitt. Alt var klamt og svett og det luktet rått.
Teppet hadde klistret seg til meg og håret var vått. Morgendugg. Hvor lenge hadde vi sovet? "Knirk" lyden var faretruende nærme. Jeg rykket i Flore hun stønnet stille og så opp på meg. "Knirk" hun frøs fast. Jeg sparket borti Aqua og Lucy som fikk vekket Lucas og Ignis. Alle satt på huk og ventet, ventet på lyden. "Kniiiirk" den var rett ved oss nå.
Alle reiste seg sakte jeg kunne nesten kjenne pulsen øke hos de andre. Et forvridd hyl. Alle satte oppover bekken. Bakken ristet. Det var noe stort. Og det likte oss ikke. Jeg tok Flore under armen og løp for livet. Tingen var rett bak oss. Jeg snudde meg og så... ingenting. Det som var, var ikke.
Vi stumlet bortover. Alle hadde problemer med og stå oppreist. Bakken hadde et anfall. Skogen var gal. Den hadde bestemt seg. For oss. Pusten rev, som sand hadde rent ned i halsen min. Jeg svelget. svetten rant. Flore sprellet og prøvde å komme seg vekk. Det gjorde armen min enda mer sliten. Beina verket og jeg har begynt å få blodsmak i munnen. Lys. Jeg ser lys. Jeg økte farten. Løper. Drar med meg alle de andre.
Og så faller vi ut av den tette skogen. Et rivende brøl farer ut av skogen. Det er ikke et dyr, men hele skogen som brøler. Et høylytt skrik som skingrer lagt over slettene. Lyset blender meg og jeg må dekke til med albuen. Det var midt på dagen. Alle peste rundt meg og Flore vred seg ut fra armen min og satte seg ned. Jeg satt meg vedsidenav Flore. Alle lå på bakken og peste.
Landskapet vi var i var så annerledes fra skogen. En lang gress-slette med noen busker og trær her og der. Landskapet rullet bortover, opp og ned, opp og ned, mot horisonten der det gikk skarpt opp. Ved et tykt kratt la det en forfallen jakthytte. Det var ikke stor, men vi gikk dit uansett.
Inne i hytta var det klamt og luktet rått tre. Lucy og Lucas begynte å få varmen inn i hytta, Aqua gikk ut og dro vann ut fra bakken(Krefter tilknyttet vann) Flore gikk rundt og ryddet for å få mere plass. Ignis prikket meg på ryggen. Det ilte langt nedover ryggraden. "Kom så går vi å jakter" mumlet han inn i øret mitt. Vi fikk låne buen til Lucas, han kunne ikke gjøre mye med den pga. armen. Vi gikk stille ut og ut over gress-sletten. Det var et høyt tykt kratt noen kilometer unna. I den myke jorden rundt et tre var det flere spor av et stort reinsdyr.
Jeg spente buen og krøket meg ned når vi sakte nærmet oss den. "Swoop" pilen satt dypt gjennom øyet og inn i hodet. Reinsdyret vaklet litt før det tippet. Et helt orkester av hover løp vekk. Det må ha vert en hel flokk vi ikke hadde sett. Ignis går bort og tar dyret på skuldrene. Vi står og ser på hverandre. "Tribus... nei bare gelm det" mumler han og går forbi meg.
"Vent hva?"
"Bare glem det" han stopper opp og snur seg rundt.
"Du kan si det altså"
Han legger dyret på bakken.
Rask og rolig gir han meg et kyss på leppene.
"Ord kan ikke beskrive" sier han og går.
Jeg står der litt før jeg jogger opp vedsidenav ham. Jeg dulter han lekent borti skulderen. Jeg smiler og han gjengir det. Vi trenger ikke å si det. For vi begge vet det.
***
Alle pustet lavt, Lucas og Ignis snorket ikke så mye nå, takk og lov. Jeg lå våken nå. stille, et knirk her og der, knitring fra glørene i peisen, lukten av jaktgryte, vindpust og dyrelyder. Jeg nøt å høre på lydene. Jeg tittet på Ignis og kjente det kilte i magen. Det var som å være barn igjen. Jeg har hatt samme følelsen en gang før. Første flyvetur. Jeg hadde hoppet alene av klippen, strukket på vingene. Vinden brølte i ørene. Og så, fløy jeg, høyt høyt oppe. Jeg fniste litt.
Jeg så så bort på Flore, Flore hadde sagt mye til meg. Om livet hennes. Flore var halvt alv og halvt drage. Flore kunne ikke bli til en drage, men en sommerfugl. Hun hadde fulgt oss lenge hadde hun sagt, men jeg fikk ikke det til å stemme. Hun hadde fortalt meg om gleder og sorger, familens glede og... død. Flore var alene. Jeg hadde vert stille en stund etter hun hadde fortalt det. Så hadde jeg sagt at jeg også hadde mistet foreldrene mine. Hun hadde sett på meg, trist. "Vi kan være søstre" hadde jeg sagt. Og jeg mente det.
Fottrinn. Lyden var svak, men jeg var sikker. Flere av de andre kvakk til. Så hørte vi en altfor kjent stemme.
Lucy. POV.
Jeg frøs til da jeg hørte Dei. Lucas dro meg opp og stod beskyttende foran meg. ilende kom frykten krype utover sjelen min. Jeg var redd helt inn til beinmargen. De andre kom seg opp. Tok på seg sekkene og sto helt stille. "Vi slår ly her" Stemmen skurret i øret mitt. Uten og tenke brøt vi ned døra. Vi løp. Alt vi kunne.
Forbi de fangende armene som ville ta oss. Ignis strakk seg og trampet ned på fire bein. De illrøde skjellende glisent svakt i månelyset. Alt skjedde så fort. Ignis kastet flammene mot jakthytta. Brennende dragtemmere løp overalt. Noen flyktet. Og en av dem var Dei. Hvorfor kunne han ikke dø?
Jeg snudde meg mot de andre. Vent. Jeg kunne se de andre snurre rundt seg selv og se etter henne. Jeg snudde meg mot huset som var i brann. Å nei. Å nei. Ikke henne. Tårene begynte å presse seg fram. "Ignis! Stopp!" brølte jeg. Han så spørrende på meg. Jeg kunne høre skrikende hennes. Jeg kunne se siluetten i flammene falle på kne. Jeg hørte kjøttet frese. Nei ikke henne. Hun kan ikke dø.
Ikke Tribus.
