Lucy .POV.
Jeg satt oppe, jeg hadde fått sovet lenge, men jeg hadde våknet, jeg husker ikke av hva, men nå er jeg for våken til å sove igjen. Jeg ser på Aqua og Flore, Flore hadde ikke fått sove så Aqua hadde lagt seg med henne. Lucas lå vedsidenav meg og snorket overasskende lavt. Ignis kunne jeg se var våken, men han var et helt annet sted enn 'her'.
Jeg vred på meg og la meg på ryggen. Stjernene skinner klart der oppe. Himmelen har ikke forandret seg i det heletatt, men her nede har alt gått galt. Det er smerte, sorg og sinne. Alt er mørkt. Jeg kjenner det suge langt nede i magen. Et mørke som drar alle inn. Alle.
"Hei går det bra" Lucas hvisker for å ikke vekke de andre. Jeg snur meg mot han, han gjesper og ser på meg med trøtte øyne. Nei jeg har det ikke bra. "Jeg har det fint" sier jeg og gir han et lite nikk. Han smiler litt før han snur seg tilbake og sovner igjen. Hvorfor kan jeg ikke si det? Fordi det vil stoppe oss, etter vi har funnet Obscuro. Jeg ser på Ignis, Lucas jobbet hele kvelden for å lage proteser for leggene hans. Jeg kunne nesten kjenne smerten ose ut av han. Nei, ingenting var fint.
Jeg begynte å kjede meg etterhvert. Tiden gikk så inderlig sakte. Lucas snudde seg plutselig. "Du får heller ikke sove" jeg smilte "jeg har vert oppe lenge". Han la seg på ryggen vedsidenav meg. Vi lå sånn lenge, i stillhet. "Skal vi gå å utforske byen litt?" Jeg snur hodet mitt mot Lucas og venter på svar. "Greit, men vi må holde oss i nærheten" Han reiser seg stille. Jeg gjør det samme og vi går nedover de mørke gatene. "Hvorfor tror du at byen er tom?" spør jeg og ser på de tomme skallene av hus. "Det er mange tomme byer som dette, de er tomme på grunn av sykdom, ødeleggelse eller erobring" Han så seg rundt og studerte de tomme vinduene.
"Har du reist mye?" vi svinger inn en gate og går mot en overgrodd park. "Ja jeg hopper fra sted til sted" Vi går inn i parken. "Fortell meg om historien din" sa jeg og så han inn i øynene litt før han snudde seg.
"Vel jeg ble født om høsten, moren min var et menneske og faren min var... glem det"
"Hvem var...?"
"Det er ikke viktig. Vel jeg vokste opp i en av de fem store byene"
"Hvilken?"
"En av tvillingene i ildregionen, uansett, vel du vet hvordan det er mellom tvillingbyene, vi ble angrepet uten forvarsel. Jeg flyktet med moren min og min eldre bror. Ut av byen ble flyktingene overfalt og jeg ble skilt fra broren min og moren min. Jeg vet ikke hvor de er og om de lever, men jeg vet hvor jeg kan finne faren min"
"Hvem er han?"
"Det er ikke viktig som jeg sa"
"Skal du finne han?"
"Når jeg har samlet motet til å møte han"
"Ildregionen er langt herifra"
"Ja"
"Hvor gammel var du da du dro bortover mot hovedlandet?"
"Jeg var 14"
"Var du så ung, det må ha vert vanskelig"
"Jeg hadde en venn som hjalp meg"
"Hvem er denne vennen?"
"Jeg vil ikke snakke om det, det er en ganske groteskt historie"
"Oh okei"
Vi satte oss ned på en benk. Lucas så litt trist ut. Han så på meg. "Din tur" Han ventet tålmodig på å få høre. Jeg sukket.
"Jeg ble født om sommeren, jeg bodde på landet med mine to foreldre i jordregionen. Jeg husker ikke alt, men jeg gikk meg vill i skogen en gang, det var da jeg møtte Obscuro, han tok meg med seg"
"Så han kidnappet deg?"
"Nei ikke akuratt... det er ikke viktig"
"Du også"
"Hysj, nå er jeg som forteller. Vel jeg vokste opp med Obscuro som endte opp som en far for meg. Jeg ble venn med Aqua som ikke bodde langt unna og en bekjent av Obscuro. Hun passet på meg når Obscuro var ute. Jeg hadde en ganske normal barndom. Vel jeg fikk ikke lov til å gå ut uten at noen passet på. Sånn var det til jeg ble 17, det er noen måneder siden nå. Vel det var alt dette rotet startet og nå er jeg her"
"Det var da ikke så ille"
"Du vet ikke alt"
"Hva er det du ikke fortalte?"
"Vel jeg bytter det mot å få høre om faren din"
"Da får jeg bare forsette å lure"
En vind raslet i bladene, jeg så ned på bakken. Jeg strakk meg ned og plukket opp det jeg så. "En dagbok" Jeg så på Lucas. "Kanskje det står hva som skjedde her" nysgjerrigheten min vokste. "Eller det kan være en bok fylt med kliss" sa han. Jeg slo han på skulderen og åpnet boken. Jeg skummet gjennom sidene til jeg fant det jeg lette etter.
"Jeg er en av de siste som bestemte meg for å bli igjen, de andre har dratt bort for lenge siden. Jeg tror ikke på noe av det tullet, spøkelser og ånder. Tull! Dette er en helt normal by som det er ikke noe galt med. Jo det er det. Det er ikke noe galt med denne byen. Jeg må komme meg vekk. Jeg har det helt fint her. Nei, jeg må bort før de kommer. Jeg er glad her. Jeg kommer til å dø her. De andre dro uten grunn, dette er en nydelig by. De er døde alle sammen, vi skulle aldri ha kommet hit. Jeg skal være her for alltid. Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk, Jeg må vekk. Alt er helt fint. Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø, Jeg kommer til å dø. Jeg skal få besøk i dag. De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer, De kommer.
De er her.
Alt er helt fint."
Sidene var klistret sammen av størknet blod på de neste sidene. Jeg slapp boken. Fryst til. Lucas grep armen min.
"Dere er de neste"
Skrevet med dype blodflekker på den siste siden.
"Vi må bort nå!" jeg og Lucas snudde og løp tilbake. De andre lå og sov når vi kom tilbake. "Stå opp vi må dra! Nå!" Brølte Lucas og ristet i Ignis. Alle var så vant til dette nå. Alle spratt opp pakket sammen. Vi gjorde oss klare til å ta av da vi så opp. Nederst i veien vi sto på var det folkemengde samlet. Klærne var raggete, huden var glassaktig hvit og skinte i månes lys og øynene... var sydd sammen. "Det gjør ikke vondt" det var ingen som sa det, det var som om byen hvisket det.
"Bli litt og nyt byen, det er veldig hyggelig her"
Vi begynte å løpe vekk,
men vi visste alle at det kanskje var for sent.
