Lucy .POV.
Jeg våknet igjen. Jeg har glidd ut og inn av søvnen min i hele natt. Solen hadde begynt å gli opp på horisonten. Jeg reiste meg, håret mitt var klistret til hodebunnen min av svette. Luften var tung og klam rundt oss. Jeg kjente et gufs av kulde. Høsten var over. Jeg kunne kjenne det. Noen prikket meg på ryggen. Jeg skvatt og snurret rundt. "Rolig, så vi ikke vekker de andre" Lucas sto og vinglet litt. Jeg skjønte at kampen med dragene hadde fått konsekvenser på alle.
Jeg og Lucas begynte å pakke mens de andre sov. Jeg så på armen hans. Den så mye bedre ut. Jeg tenkte for meg selv når jeg kom til å tenke på drømmen min. "Lucas, kan du sjekke bagasjen" jeg så på sekkene. "Men vi har jo akkurat pakket ferdig" sa han å ser brende på meg. "Og hvorfor?" Han ser på meg granskende. Øynene hans trenger seg inn gjennom huden min. "Jeg hadde en drøm at det var noe i bagasjen som drepte oss alle" jeg smiler skjevt. "Jaha en drøm, var Obscuro i den?", "vel, nei det var bare en drøm... tror jeg", "hvis du ikke er sikker så kan vi la det være" jeg så på Lucas. Jeg skulle til å bli sint å protestere, helt til jeg så blikket hans. Det var trøtt, slitent og jeg så at han ikke orket å pakke alt ut og så inn igjen. Med tanke på hvor mange vi er og bagasjen vår vil det nok ta en time.
Jeg og Lucas gikk rundt og vekket alle sammen. Ignis stablet seg opp, Flore satte seg opp og Aqua Snøftet trøtt. Hun var den som hadde tatt seg av oss alle etter kampen så jeg var ikke overrasket at hun var den trøtteste. Vi kom oss avgårde etter Aqua hadde våkne helt. Jeg fikk ikke tankene om drømmen ut av hodet. Den hadde klint seg fast i tankene mine som en ekkel blodsugende mygg.
***
Vi gikk nedover stien, etter hendelsen i går var den ikke så fredelig lenger. Alle var anspente og skjøt rygg for hver eneste lille lyd. Drømmen, den ville ikke gå bort. Jeg så på Ignis sin rygg, i sekken hans var det kanskje noe. Jeg ristet det av meg, det var en drøm, ikke noe mer. Vi fortsatte bortover stien i noen timer. Jeg gikk vedsidenav Lucas som hadde strammet seg opp. Han ville være klar hvis det kom til å skje noe. Tiden gikk forbi, sakte, men det stoppet ikke gruppen vår til å være stive og anspente hele veien. Skogen løste seg litt opp og jeg fikk følelsen av å ha vert her før. Jeg trakk på skuldrene å tenkte det sikkert lignet litt som rundt hulen til Obscuro.
Etter enda et sett med timer spurte Ignis "er det bare jeg som hører en lyd?". Jeg frøs til. Jeg kjente hjerte banke. Jeg, på rent instinkt, grep Lucas og ropte "løp!". Ingen forsto, men vi løp. Nedover veien. Det var da vi hørte et øredøvende smell. Det braket og bakken ristet. Blå flammer kastet seg utover. Sjokkbølgen slo oss i ryggen og kastet oss fremover. Varmen fra flammen fikk ryggen min til å svi. Det var som smerten ettset gjennom huden. Så var eksplosjonen over. Jeg hørte alle stønne av smerte. Jeg vred meg rundt og så meg tilbake. Et krater noen meter unna føttene våre hadde tegnet seg inn i bakken. Der vi hadde vert et minutt før. Jeg kjente et sug i magen.
Med slike drømmer, hvordan skal jeg vite forskjell?
Mellom virkeligheten og tankene mine?
