Lucy .POV.
Vi svingte inn i gate etter gate. Rundt hvert hjøre var de. Det var som om byen aldri sluttet. Jeg peste. Lucas løp vedsidenav Ignis, som så ut som han hadde blitt bedre. Protesene smalt nedi bakken, men de funket. Flore spurtet ved Aqua. Vi rundet et hjørne til, enda et, enda et. Blokkert der, blindvei der. Jeg bråstoppet. Menneskene... tingene som fulgte etter oss hadde blokkert veien foran oss. Snu, nei, den er blokkert der også. De nærmet seg sakte. En liten jente ikke mer enn 8år gammel hold en nål og hyssing.
"Hvorfor løper dere?"
"Jeg vil bare ønske dere velkommen"
Jenta nærmet seg sakte med alle de andre. Lucas spente buen. Aqua og Ignis trakk sverd. Flore tok en dolk. Jeg grep om skjeftet på sverdet mitt.
Fokuser.
Fokuser.
Jeg kjente en ilende følelse spre seg i kroppen. Jeg kjente synet ble skarpere, det var som en transe. Vi kastet oss mot fienden. Jeg lå ikke merke til alle de andre. Jeg hadde tunellsyn og jeg begynte og skjære gjennom alt som sto i veien. Alle skulle bort. Alle. Jeg kjente en skummel følelse boble opp. Drep dem alle. Drep dem alle. Det var som om jeg fløt på utsiden av kroppen min. Jeg ble tvunget til å se på det jeg gjorde. Jeg snurret, kuttet, skjærte. Skrikende til de som var i veien gjorde meg kvalm, men jeg kunne ikke stoppe. Blod sprutet over hele meg. Av med armen hans. Hodet hennes. Beina dine. Overkroppene dems.
Og så var det ikke flere igjen. Ingen jeg kunne kutte. Ingen å drepe.
Jeg kollapset på bakken. Jeg skalv. Jeg var tilbake. Bakken var rød, jeg var rød, veggene var røde. Biter lå over alt. Hoder, armer, innvoller. Jeg brakk meg. Hva er jeg? Jeg er blodtørstig sa de. Jeg var ikke det før, men nå når jeg fokuserer er det som om jeg... jeg bare har lysten til å se blodet renne. Lucas klappet meg på ryggen.
"Er byen virkelig så ille?"
"Vil dere dra allerede?"
"Ja!" stemmen min ristet.
"Vel, dere kan dra hvis dere svarer på en gåte"
"Bare la oss gå!" jeg var sint nå.
"Hvis du ikke vil svare så vil ikke jeg la dere dra"
"Greit!" Lucas ropte denne gangen.
"Vel hør etter:
Jeg vokser når jeg puster.
Jeg dør når jeg drikker.
Jeg lever når jeg spiser.
Jeg kan gi liv, men jeg kan også drepe.
Hva er jeg?"
Alle ble stille. Flore var helt borte. Aqua's fjes vred seg i tap. Jeg visste ikke. Lucas ristet på hodet og mumlet for seg selv.
"Hvis ingen vet det så får dere bare bli"
"Ild"
Ignis sto sterk på sin plass.
"Hvis ilden puster så vokser den. Hvis den drikker dør den. Hvis den spiser lever den. Den kan gi deg varme, altså liv, men den kan også brenne deg i hjel"
Han sto på sin plass.
Det var stille, så altfor lenge.
"Dra, nå, før jeg ombestemmer meg"
Stemmen var mørk og truende.
Porten var der plutselig. Som om den alltid hadde vert der. Vi ventet ikke et sekund lengre. Alle kastet seg ut, vi var som en flokk ville okser. Jeg snudde meg for å se meg tilbake. Men det var ingenting der. Bare den åpne sletten. Solen tittet opp på horisonten. Stjernene og månen bleknet bort akkurat som byen. Jeg så på Ignis. "Jeg er en ilddrage jeg kjenner igjen mitt eget element".
Han så bedre ut.
Hva var det som hadde fått Ignis til å forandre seg tilbake?
