Aqua .POV.
Ignis gikk sakte fremover. Vi hadde bundet hendene hans, de dinglet foran han når han gikk. Fjeset var tomt som om kroppen hans var der, men ikke 'han'. Det var som et tomt skall var foran oss. Han vagget forover, stille. Området rundt oss var åpent nå, lange rullende sletter på alle sider. Gresset vaiet i brisen som kom forbi oss. Etterhvert flatet alt seg ut og ble bare en stor slette. Jeg rullet ut kartet på bakken. "Her" jeg pekte på et område markert på kartet med penn. "Vi må over her" Jeg pekte oppover sletten som bredte seg utover.
Lucas plystret "Vi skal over her? Jeg kan jo ikke se enden en gang" han ristet på hodet. Lucy så på meg "Men hvis området er så åpent vil fiendene våre se oss på mils avstand" hun hørtes bekymret ut. "Det er den raskeste veien til Obscuro" Jeg så opp på henne. Flore nikket, fjeset til Flore var stivt hun prøvde å være sterk, men jeg kunne se sorgen i øynene hennes.
Vi begynte å gå bortover. "Hvor lang er sletten?" spurte Flore. "Den er egentlig ikke så lang, det er bare dugget som reflekterer lyset slik at den ser kjempelang ut. Den er egentlig litt under en mil". Hun nikket. "Vi kommer oss over etter noen timer" forklarte jeg. Ignis subbet bortover mellom meg og Lucas. Han var stille som døden. Kom han til å bli bedre? Eller vill dette ta knekken på ham?
***
"Aqua? Skal det være hull i sletten?" spurte Lucy. Alle stoppet. Hullet var gigantisk. Jeg gikk bort til kantet. "Nei, sletten skal være helt flat". Bakken begynte å rumle. "Kom igjen! Vi må bort!" jeg visste ikke hva det var, men det var ikke vennlig.
Bakken sprakk rett vedsidenav oss. Et svært svart beist, skjellene dekket den lange slangeaktige kroppen. Hodet var spisst, den kastet seg ned mot bakken igjen. Munnen ble åpnet. Gapet var fylt langt nedover halsen på beiset med snurrende tanngarder. Beistet gravde seg fort ned i bakken igjen. Vi kunne se en haug bevege seg der monstret var. "Hva er det der!?" ropte Lucy. "Jeg vet ikke!" ropte jeg tilbake.
Monstret kastet seg opp av bakken igjen. Denne gangen siktet den på oss. Jeg kastet meg til siden og dro med meg Flore. Lucas hev Lucy over seg og kastet seg etter henne. Ignis sto stille. Lucas kom seg opp så fort han kunne. Han grep Ignis skulder og hev han bakover. Beistet traff Ignis på veien ned i bakken igjen. Ignis brøl av smerte fikk meg til å fryse. Han pustet fort. Lucas holdt han. Bakken var rød.
"Beina mine! Jeg kan ikke kjenne beina mine!". Jeg så meg rundt etter monstret, men et var døds stille nå. Lucy hadde snudd seg fjeset var lett grønt. Jeg så på Ignis igjen. Jeg løp bort å begynte å helbrede han. Han ristet av smerte. Pustet hans gikk fort gjennom sammenbitte tenner. Flore sto og klappet Lucy på ryggen og snakket rolig til henne. Lucas sto og prøvde å få blodet av klærne sine.
Jeg holdt på lenge, brukte all min kraft for å stoppe blødningen og få såret til å gro. "Hva er du driver med!" Jeg stirret på han, sinnet vokste inni meg. Han ristet på hodet. "Du kan bare ikke gjøre sånn! Du skremmer oss Ignis! Ignis! Hør etter!" Jeg skrek og kjeftet på han. Smertetårer rant nedover kinnene hans. Jeg tok hendene mine bort fra stumpene som var igjen etter leggene hans. Han hadde bare stått der og latt det skje. Jeg var sliten av å ha sittet der og helbredet han så lenge, samtidig som jeg kjeftet på han. Jeg freste før jeg klasket til Ignis. "Vi trenger deg like mye som Tribus gjorde!" brølte jeg til fjeset hans.
Lucas dro i meg. Jeg snudde meg, "Hva!" ropte jeg. "Vi kan sette leir der" sa han bare og pekte bak seg. Bak han var det en by på horisonten. Jeg pustet dypt inn og roet meg ned. "Bra Lucas vi går dit å hviler, så må finne ut hva vi skal gjøre med Ignis sine bein. Lucas tok Ingis på rygge. Også delte jeg, Lucy og Flore vekten av sekken til Lucas på de tre av oss.
***
Vi gikk gjennom portene på byen. Den var forlatt, tom, like død som sjelen til Igins. Han var stille igjen, fjeset var utydelig. Det vred seg mellom sorg og sinne som han byttet mellom to masker konstant. Vi stoppet, byen var forlatt, det var vel bra, da slapp vi flere problemer for i kveld. Lucas fant fram ved og tente et bål, vi ble ute i kveld. For å unngå det som skjedde forrige gang vi var inne og sov. Bålet brant stille, solen hadde begynt å gå ned. Jeg så på Lucy og Flore som ordnet noe og spise. Lucas satt og spikket på noen stokker. Sikkert for å lage noe som kan funke som støtter til Ignis.
Hvorfor var han så dum? Han kan ikke bare ta selvmord sånn. Han betyr noe for oss alle. Jeg hadde lyst til å skrike og rope det til han, men alle hadde roet seg ned nå og jeg ville ikke bekymre dem. Jeg sukket og la meg ned på skinnet. Jeg rullet på siden. Jeg var sliten, trøtt og sint. Hvorfor måtte alt bli en så stor velmende suppe av smerte? Lucy finner ut sannheten om foreldrenes død, Lucy og jeg ble torturert, Terra mister armen, Obscuro forlater oss, Tribus dør og nå dette.
Hvorfor kunne ikke alt vert så mye enklere?
