Ignis .POV.
Vi var langt borte fra sletten nå. Alt var så mye lettere nå. Å gi slipp på henne, er det verste jeg har gjort. Men hun er borte og det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg tenkte tilbake da Aqua klasket til meg. "Vi trenger deg like mye som Tribus gjorde!" Det var som noe hadde dratt meg ned tilbake til dem. Jeg hadde fått tilbake viljen min, men det gjorde vondt fortsatt. Dypt inne i meg var den uunngåelige smerten.
Lucy .POV.
En lett skog var rundt oss. Endelig noe normalt, ingen levende sokg, ingen spøkelsesby og ingen slette med et underjordisk monster. Jeg sukket lettet ut, det var på tide å roe seg ned. Ignis ledet vårt lille pakk, han først så Aqua og Flore og tilslutt meg og Lucas. Alle slappet av når vi gikk. Jeg tenkte tilbake på byen. Jeg ble kvalm da jeg så for meg alle de døde som lå om meg og sjøen av blod rundt meg. "Går det bra?" Lucas ser ned på meg. "Jeg har det bra" svarte jeg og ga han et mislykket smil. Han så ikke overbevist ut, han bre sukket og så fremover igjen.
Flore .POV.
Alle var rolige nå, jeg skjønte det, men jeg klarte ikke helt og roe meg ned. Jeg prøvde å være sterk, men det var vanskelig. Det var vanskelig å ikke knekke under i gråt, hun hadde lovd meg at vi skulle holde sammen etter alt dette. Jeg hadde vert alene så lenge nå, uten noen å ta seg av meg. Alt på grunn av blodet jeg hadde.
Lucas .POV.
Lucy er forferdelig på å lyve, men hvis hun ikke vil si det så skal jeg ikke presse henne. Jeg er ikke en særlig god løgner selv. Jeg så fremover mot Ignis, han var mer avslappet. Det er bra, så slipper vi at han kaster seg mot døden hele tiden og skaper problemer. Jeg så ned, treleggene jeg hadde laget så ut til å virke ganske greit. Jeg ser Lucy i øyekroken, når hun ikke snakker med noen ser hun så trist ut. Det er som om hun har noe hun vil si, men ikke kan. En hemmelighet hun vil ta med seg i graven.
Aqua .POV.
Jeg ser at de andre er dypt inn i tankegangen sin. Jeg ser meg om, bladene har varslet om høst lenge og luften er kjøligere. Det vil bli vinter snart. Vinteren er sen i år, den har vert det før, men aldri så sen. De sier at jo lengre vinteren bruker på å komme, jo lengre vinter blir det. Hvis vi skal klare oss om vinteren må vi bytte ut noe av utstyret. Jeg glir inn i tankene mine og ser for meg hva vi kan trenge. Vinteren har alltid vert en forbannelse i dette landet. Den er kald, nådeløs og dødelig hvis man ikke er forsiktig.
Lucy .POV.
Veien sluttet i et Y-kryss, Aqua dro opp kartet før hun pekte mot høyre. Vi gikk videre i stillhet. Tiden gikk sakte, men det var faktisk bra. Jeg ville at denne stillheten og freden skulle vare så lenge så mulig. Jeg ville at vinden skulle rolig blåse i trekronene, at normale lyder av dyr og insekter skulle summe og at jeg kunne gå rolig istedenfor å løpe for livet. Skogen begynte å letne litt og området åpnet seg foran oss. Jeg hørte vinden bruse. Jeg stoppet opp og lyttet. Det var ikke vinden som bruste.
Lucas .POV.
Alle stoppet å snudde seg. Jeg trakk buen og hørte de andre trekke våpnene sine. Jeg så opp mot himmelen. Huden var som svart lær og de flaggermusaktige vingene slo luften ned på bakken og mot oss. Lenkene var festet rundt halsen deres og føttene. Arr etter pisker og sverd preget den læraktige huden og øynene lyste grønt. Kropsspråket sa helt klart at de hadde tenkt til å angripe, men øynene var triste. En dyp sorg og smerte var tegnet inn i dem. Dragene landet og så rett på oss. De nølte. Jeg tok buen min oppi helspenn og ventet. Alle var i en intens stirre konkurranse. En av dragene flyttet urolig på seg.
Det var tre av dem, alle av samme type. Jeg kjente varm pust bak meg. Aqua var inn i drageformen sin og prustet som en sint okse. Ignis kunne ikke gjøre noe, uten beina sine kunne han ikke gjøre noe spesielt i drageformen sin. Trebeina jeg hadde lagd ville ikke holde ham oppe som en drage. Lucy sto vedsidenav meg. Hun var tom i blikket og så på dragene. Sverdet hang slapt i hånden hennes. Hun kunne ikke kjempe dem, hun hadde for dypt bånd med drager til å kjempe dem. Dragene så på henne med de sorgfulle øynene.
"Hva er det dere gjør?" Lucy stirret på dem med tomhet. Dragene flyttet urolig på seg. "De sier de ikke har noe valg" sier Ignis og ser på Lucy. "De må drepe deg hvis de skal få tilbake friheten" fortsetter han. Lucy står stille, urørlig. Jeg holdt buen stille. Ingen visste hva de skulle gjøre. Angripe eller holde ro.
Aqua strammet musklene og knurret langt bak i halsen. De tre dragene som sto og nølte begynte å knurre tilbake. Et rykk begynte og sakte bygge seg opp mellom oss. Luften ristet nesten av spenning.
Lucy .POV.
Jeg sto frosset fast. Jeg ville ikke. Jeg kunne ikke. Alle sto i en intens stirrekonkurranse. Jeg var helt tom. Ingen tanker, ingen følelser, ingenting.
En av dragene kastet seg frem. Jeg rakk å dukke unna. Et glimt av en skarp tanngard føk forbi. Aqua kastet seg fram. Hun kom i en dødskamp med en av dragene. Blodet fløy mellom de to dragene. Snerr og brøl fylte luften. Ignis spratt rundt med Flore. De hoppet og stakk den ene dragen. Den tredje fikk ikke avansert fremover. Lucas preller han ned med piler. Jeg sto der, midt i kaoset. Frosset.
Flore og Ignis sin drage snudde seg. Halen kom flygende mot meg. Jeg kjente kriblingen. Lynraskt trakk jeg sverdet. Et smertebrøl fylte luften. Dragen kollapset ned på bakken av smertesjokk. Halen var blitt halshugget. Midt på. Dragen ristet, og snart gikk det over i dødskramper. Blodet flommen ut av halestubben. Kampen stoppet opp. Aqua løsrev seg fra motstanderen sin og knurret sint mot han. Alle var under den trykkende stillheten enda en gang. Dragene var anspente. Men blikkene var vridd i sorg.
Følelsen av kamp gled over meg. Jeg ville ikke. Jeg kan ikke.
Jeg kan.
Alt svartnet, det eneste jeg kunne høre var brølene, de smertefulle brølene.
