Flore .POV.
Hele natten jeg sov inne på det rommet var forferdelig. Jeg visste ikke at to unge menn kunne snorke så mye, vel en mann og en drage. Det hørtes ut som en krig ble utkjempet. Jeg har ligget våken hele natten. Jeg har ikke fått sove i det hele tatt.
"Flore?", Lucy ser bekymret på meg. Jeg kjenner at jeg svaier litt. "Flore? Går det bra?", Lucy går bakerst med meg. Vi går sakte, vi har akuratt lagt byen bak oss. Jeg drar sekken litt opp på skuldrene og nikker rolig til Lucy. "Jeg har det bra" får jeg presset ut før jeg svaier litt til venstre. Lucy studerer meg. "Vi skal ha en pause ved foten av fjellkjeden vi skal krysse" hun tar en pause "Så ta deg en god lur der" Lucy hvisker det siste og ser ned på meg med rolige øyne.
"Jeg klarer å ta vare på meg selv" svarer jeg irritert og øker farten. Jeg begynner og gå fort vedsidenav Tribus. "Du burde høre på henne, hun vet hva hun snakker om. Du burde ikke presse deg selv" mumler Tribus. Lucas sakker farten og går bakerst med Lucy. De begynner å snakke rolig sammen. Aqua og Ignis går foran og snakker lavmelt om noe. Jeg bryr meg ikke om noen av samtalene.
Vi har gått i noen timer nå, Jeg kjenner at hodet mitt surrer. En lang pipelyd ringer i ørene mine og hver gang jeg blunker sovner jeg nesten. Jeg skulle virkelig insistert på å få sove med Lucy og de andre. Jeg svaier litt til høyre og sakker ned farten litt. Da vi hadde kommet oss ut gjennom byportene hadde de sagt at det var en 6 timers gåtur for å komme seg til foten av fjellkjeden. Fjellkjeden heter "Tacet Mortem", det er ikke mange som drar over de fjellene. Tacet Mortem skal ha et veldig dårlig rykte hengende over seg. Jeg sukker dypt, får opp farten og går, bare noen timer igjen nå.
Aqua .POV.
Fjellene henger over oss og skyggene deres sklir som et langt svart teppe over landskapet. Før noen av oss fikk satt oss ned for en times pause, kollapser Flore ned på bakken. "Flore!?" jeg stirrer på henne. "Det går bra Aqua, hun sov på rommet med de mestersnorkerne der" sier Lucy rolig og peker på Lucas og Ignis. "Jeg snorker ikke!" Lucas ser irritert på Lucy. Hun bare ser på han før hun legger seg ned under et tre. "Lucas jeg tror vi allerede har tapt dette argumentet" stønner Ignis, Lucas ser på Lucy før han sukker og legger seg ned på bakken.
"Dere skal over fjellene, ikke sant?" en eldre mann som kommer nedover veien, han har gråburnt hår og ser ut til å ha dratt mye rundt omkring. Bak seg kommer en stor gigant megaloceros(en type reinsdyr) draende på en vong. Han stopper og mønstrer oss med øynene. "Dere har lenge igjen å leve, dra hjem" sier han før begynte å gå igjen. "Hvorfor skal vi dra tilbake?" spør Ignis og lener seg opp mot en bjørk. "Det er forferdelige vesen der oppe, hvis du ikke kjenner fjellene godt kommer du ikke ut i live. Jeg har sett en hel arme krysse fjellkjeden. Bare 5 stykker kom seg tilbake" Han rister på hodet.
"Jeg har ivertfall advart dere, tenk godt igjennom dette før dere bestemmer dere" så begynner han å gå igjen, alt er stille etter det. Jeg hører knirkingen fra vonghjulene gli lengre og lengre bort.
Lucas .POV.
Jeg reiser meg opp og strekker meg. "Lucas fort deg!" Roper Lucy. De andre står litt lengre frem og venter på meg. Jeg jogger litt for å ta dem igjen. Jeg går vedsidenav Lucy og snakker litt med henne. Vi snakker om litt av hvert. Om alle vesnene og personene vi har møtt. Hvordan det går med Terra og Mervin. Hva hun skal gjøre etter denne "oppgaven".
Vi går på en lang rekke to og to, Aqua og Ignis, Tribus og Flore og meg og Lucy.
Det er en bratt sti som skrangler oppover mot fjelltoppen, stien er tynn og kronglete. Det er løse flak med stein, glatt mose og etter hvert som vi kom oppover fikk vi et bratt stup på venstre side. Et feiltrinn og du faller rett ned i døden. Vi sluttet å snakke for å bevare energien. Det er stille, bare vinden og pesingen til alle sammen hørtes. Et vindkast uler forbi og drar med seg dampen som står ut av munnene våre. Små snøflekker begynner å komme frem. Det er høst langt der nede, men her er det en evigvarende vinter.
Det begynner å bli isete på stien, krattene dør ut og mosen forsvinner. Det er bare et land av stein og is foran oss. En tykk tåke glir over oss. Det begynner å snø og regne, veten trekker seg inn i jakken min, hadde ikke vert for de mange lagene med klær under hadde jeg dødd av kulde allerede. Is begynner å formere seg på den våte jakka, på øyenvippene og brynene, på haka og i håret. Kulden har startet å bite i fingrene og tærene mine. Svetten renner nedover fjeset mitt og fryser fast på haken . Jeg kikkeer opp å ser siluettene av de andre, jeg hører Lucy pese vedsidenav meg. Det er så stille.
Det har gått over flere timer. Tåken letter endelig og vi får se isen å snøen som brer seg utover foran oss. Et land av kulde og død. Aqua og Ignis stopper plutselig og vi andre stopper også. Alle står stille. "Hørte dere det?", spør Aqua. "Hva da?" Lucy ser seg rundt. Spenningen bygger seg opp der vi sto og ventet. Så hørte jeg det. I det fjerne er det noe som uler. Og det nærmer seg fort. På horisonten skimte jeg en sky med snø. Sparket opp av trusslen. "Alle pass dere!" Skriker Tribus. De er over oss før vi rakk å tenke. Som hvite lyn flokker de seg rundt oss. Alle trekker våpnene sine. Sakte går de rundt oss. Labbene får snøen til å knirke. Pusten står ut av munnene deres. De gule øynene spidder oss. Jeg skotter på Lucy. Fjeset hennes er i dyp konsentrasjon. Øynene hennes skinner og hun puster rolig.
Så kaster en av dem seg frem. Gapet er fylt med skarpe gule tenner. Ulven lander oppå meg med et tungt "dump". Jeg presser buen på halsen for å holde det glefsende gapet unna strupen min. Jeg hører de andre falle og vri seg i snøen. Jeg kan høre dem prøve og dytte vekk ulvene. De vil kjempe tilbake. Plutselig kjenner jeg en stikkende smerte i armen. Ulven synker tennene sine dypt i kjøttet. Jeg hører en ekkel knasende lyd. Jeg sparker til ulven. Enda en gang. En gang til. Endelig trekker ulven seg unna. Jeg tar tak i buen min. Prøver å ta tak i en pil, men armen min vil ikke røre seg. Jeg stabler meg på beina. Gynger litt. Tilsutt finner jeg en stødig posisjon.
Ulven sirkler rundt meg. Jeg klarer bare å fokusere på ulven. Jeg kan ikke se de andre. Alt er så grumsete. En stillhet skyller over meg. Det er bare meg og ulven. Den og meg. Jeg ser inn i de gule øynene. Jeg fokuserer. Synet mitt blir litt skarpere. Jeg puster dypt inn. Kjenner en stekende varme bre seg i brystet. Jeg får ikke gjort noe. Lucy hopper brølende inn i bildet. Hun svinger med sverdet. Det er som hun er født til akuratt det. Kjempe. Drepe. Ulven har ikke en kjangs. Den faller død over på siden. Ulven rakk ikke å tenke før Lucy gjorde ende på den.
Lucy står helt stille. Plutselig vakler hun. Hun finner fotfeste. Hun hvier fra seg sverdet. Hun snur seg og løper mot meg. Hun klarer akuratt og fange meg idet jeg faller. Jeg kjenner bare varmen hennes. Jeg må ha mistet mye blod. Hodet mitt surrer. "Lucas" Lucy roper, men likevel er det så langt borte.
Lucy. POV.
Lucas besvimer i armene mine. Han er tung og jeg må støtte han med hele ryggen for å holde han oppe. Den vakre hvite snøen rundt ham er rød. Pusten hans er tung og han er iskald. Ignis plukker han opp og tar han opp på skuldrene. "Aqua har sett en is hule lengre frem!" roper Ignis slik at jeg kan høre ham over den ulende vinden. Jeg nikker stille. Ignis løper i forveien med Lucas på skuldrene, for å få ham i ly så fort så mulig.
Lucas. Det er så mye død rundt meg. Hvorfor måtte den velge meg? Dragesjelen, den måtte velge absolutt meg. Lille ubruklige meg. Det enste jeg har gjort er å ødlegge. Dra med meg alle de jeg holder nær ned i et mørke. Et dypt mørke som man ikke kommer ut fra. Jeg står stille og kjenner tårene bli til is på kinnene mine.
"KOM!" Tribus brøler over vinden og drar meg med seg.
***
Inne i hulen er det lunt. Ignis har allerede tent et bål. Aqua holder på med å bandasjere armen til Lucas. Blodet er borte. Hun har sikkert helbredet han. Jeg setter meg inntil veggen. Jeg legger armene rundt meg selv og drar ned hetta. Jeg vil ikke at de andre skal spørre hvorfor jeg gråter. Jeg vil ikka at de skal bli skadet av det svarte hullet inni meg. Jeg har mistet så mye. Jeg har mistet så mange. Sorgen river seg inni meg. Det vertste er at jeg vet at jeg kommer til å miste flere. Jeg prøver å blokke alle følelsene og tankene ute. For jeg vet at hvis jeg tenker på hvor mange jeg kommer tll å miste. Mister jeg tilslutt megselv
Jeg glir sakte inn i søvnens dype transe.
Jeg vet ikke om jeg drømmer eller ikke.
Men det kjennes ut som noen kysser meg godnatt.
