Lucy. POV.
"Fortell" Lucas satt stille, fjeset hans var svett og armen så ikke bra ut selv om han hadde fått den helbredet. Jeg skalv og kaldsvette rant ned i nakken min. Det var stille og vinden ulte utenfor ishulen. Alle de andre sov tungt. Lengre inn i hule kunne du høre Ignins snorke lavt.
Jeg stirret på Lucas, han var en følsom sover, vel ikke når han snorker, da hører han ingenting enn seg selv. "Pust" stemmen var rusten, han hadde sikkert tørr hals. Jeg trakk pusten dypt og tårene sluttet å renne. Lucas krøp litt nærmere og satte seg vedsidenav meg. Han satt stille og ventet, tålmodig.
Jeg småskalv fortsatt. Jeg tok inn luft og sukket. "Han... Ob.. Obscuro... Kom inn i drømmen min og... og han sa.. sa", "pust" Lucas satt og så på meg. Rolig. Stille. "Han sa at vi ikke skulle komme etter ham" Jeg ristet. Jeg var iskald, jeg legger armene mine rundt meg selv. Lucas trekker meg inn i armkroken sin så jeg skulle slippe å fryse. Jeg hadde rødmet hvis jeg ikke hadde vert så kald.
Vi satt sånn stille, lenge, lenge i stillheten. Jeg hadde sluttet å fryse da et rødt skinn kom inn i tunellen. Jeg reiste meg og gikk ut. Lot Lucas sitte alene. Jeg vasset gjennom havet av snø. Og stillte meg på toppen av en haug. Himmelen var klar i en lys blåfarge som gikk nedover inn til en blodrød soloppgang. Jeg hørte snøen knirke.
Lucas kom opp vedsidenav meg. "Takk" sa han. Stemmen var rusten, dyp. "For hva?" stemmen min var et pip. Et svakt rop. "For at du reddet meg" Han sturderte soloppgangen. "Det var ikke meg, jeg kan ikke kjempe, jeg kan litt helbreding og ingen magi, jeg er ubrukelig. Og jeg skal lede en krig" jeg kjente håpløsheten.
"Du er ikke ubrkelig..." Han sa det stille og lot en kald bris dra med seg ordene. Jeg tok hånden hans jeg trengte å holde noe, noen. Jeg var kald å mørk på innsiden. Noe manglet inni meg, jeg begynte å miste meg selv. Lucas så at jeg hadde trøbbel med noe. Han dro meg inn til en klem. Han holdt meg og vi så på solen. "Hva tror du skjer med dette landet, denne verdnen når krigen er over?" spurte jeg. "Det... det vet vi ikke, Lucy"
***
Fjellene så mindre ut bakfra. Solen skinte lavt over horisonten. Etter alle hadde stått opp hadde vi fortet oss med å komme oss ned. Det gikk fortere nedover, etter det mannen hadde sagt, om hæren som døde der oppe, trodde jeg vi skulle bruke flere dager nedover. Kanskje vi var heldige, kanskje landet var på vår side.
Jeg snudde meg og skynte meg opp vedsidenav lucas. Det var en lan slette som hellet litt oppover. Den var lang og strakk seg mange mil ut på hver side. Etter hvert hørte vi en elv, en høy brusing, som om den ropte til oss, brølte. Jeg sukket. "Går det bra?" Lucas målte meg med øynene, søkte etter hva som var galt. Vi hadde fortalt de andre om drømmen, de var sokkerte, de trodde på meg. Vi visste alle sammen at Obscuro kunne gjøre sånne ting. Gli inn i andre sinn. Drepe dem mentalt på avstad, men han gjorde sjeldent det.
"Hør etter nå alle sammen" Aqua hevet stemmen. Vi sto plutselig ved den brølende elven. "Vi må, uansett hva, følge elven, vi må ikke miste den, vi følge den" Hun så alvorlig på oss. Jeg sudde meg til siden og så på skogen. Nedover fjellet hadde Aqua fortalt oss om den. Silentium, en forbannet skog som prøvde å lure alle som kom inn i skogen. Jeg grøsset ved tanken at en skog tenkte. Som et stort levende beist. Vi trengte ikke å bekymre oss for monstre eller dyr. Skogen drepte alle.
Den eneste trygge livlinjen var elven, som bruste høyt gjennom skogen som et sverd. Det var det historien om skogen sa. At det en gang var en kjempe, en dag møtte kjempen Tacet en titan. De kjempet lenge, tilslutt døde begge. Kjempen råtnet av sitt tap og ble til skogen. Tacet kjørte sverdet sitt inn gjennom kjempen og døde like etterpå. Tacet sine bein ble til fjellene og sverdet hans ble til elven som forsatt kutter gjennom kjempen.
Hvem fant opp den historien? Jeg ristet på hodet, men Obscuro hadde fortalt meg en gang at bak hver historie så er det en sannhet. Det sank en stein i sjelen hver gang jeg tenkte på han, han hadde løyet for meg, skadet meg og forlatt meg, men forsatt var jeg glad i ham. Han var det eneste, det enste jeg hadde som jeg kunne kalle familie, far. Aqua rev meg ut av mørke. Hun tok meg i armen og rakte meg tauet. Vi hadde snakket om dette. Vi skulle binde hverandre fast i hverandre så vi ikke skulle forsvinne fra hverandre.
Jeg stirret opp mot de mørke trærene, prøvde å se for meg enn kjempe som lå der død, sint, full av hat. Jeg klarte å se det for meg og det skremte meg. Rev meg i sjelen med tanke på at når jeg så på skogen, så så den tilbake.
Vi nærmet oss skogen sakte. Bindt sammen, med elven som den eneste livlinjen. Jeg hadde Lucas bak meg og Tribus foran meg. Skogen var foran oss. Ventet på oss. Et beist med åpent gap. Sultent. Og vi gikk rett inn i det. Frivillig. Alt ble mørkt med en gang vi gikk inn i skogen. Vi tente noen fakler og lykter. Det var som om noen hadde slått av solen. Jeg tittet opp. En mur av bregner blokket alt fra omverdnen ute. Alt lys. All lyd. Alt levende.
Det var som å komme inn i en ny verden.
En øde verden.
En død verden.
