Lucy .POV.
Jeg pustet nesten ikke, hver lyd kunne tiltrekke oss noen eller noe. Jeg holdt hånden konstant på sverdskjeftet og krigssurringen i bakhodet mitt var der alltid nå. Klar til å ta over å gjøre meg om til det blodtørstige monsteret jeg nå er så vant med. Jeg klemmer hånden til Lucas. Han ser på meg, øynene hans er like anspente. I den andre hånden hans har han buen sin. Aqua var på den andre siden min hun satt vedsidenav Ignis med Flore sammenklemt imellom seg. Jeg kjente noe kaldt gli ned ryggen min. Enda en vanndråpe. Vi var inne i en trang hule, vinden utenfor hadde blitt litt hissig for å si det mildt. Alle hadde blitt slitne den siste uken, måned... telles det noe mer, men det jeg kan si er at vinteren er over oss. Kald snø og is brer seg utover det varme landskapet og drukner det.
Nakne trer skrapet mot himmelen som mørkner raskt. Det lille bålet som brenner svakt i midten av vår lille ring blafrer svakt når et vindgufs kommer inn i hulen. Flore må ha lagt seg for jeg kan høre henne snøfte søvnig når Ignis snyter en flamme på bålet. Jeg så på de andre, for hver dag som gikk ble det bare verre å verre. Mye av utstyret vårt hadde gått ned i eksplosjonen, i starten hadde det vert greit å finne mat og vann uten det, men så kom det første laget med snø. Innsjøer ble til store isblokker, dyrene gikk i dvale, trærne ble nakne og bakken dekt av et hvitt dødelig lag. Jeg hutrer og klemmer meg tettere mellom Lucas og Aqua. Jeg kjenner kulden trenge seg inn i hulen. Det er da jeg legger merke til at vinden har roet seg. Ingen uling utenfor lengre, men det er noe annet. Det knirker i snøen, som noen går der. Ignis har allerede slukket bålet og alle var klare til å angripe, unntatt Flore som lå og snorket stille for seg selv.
"Er det noen der?" stemmen var lav og grov. Alle var helt stille, like stille som snøfnuggene når de landet i det store havet av sine venner. "Jeg har ingen våpen" stemmen var for mørk til å være en kvinnes. Et fjes dukket opp i mørket utenfor. En ung mann sto der og så på oss. "Dere ser ut som dere trenger hjelp" mumlet han mer for seg selv en til oss. han bare nikket ut bak seg som om vi skulle følge etter han. Jeg gransket han. Han hadde ingen synlige våpen ute og han så ikke særlig sterk ut. Vi så på hverandre før vi reiste oss opp. Jeg dultet borti Flore som stønnet fornærmet over å bli vekket så fort. Vi fulgte han, jeg kjente en urolig følelse, men nå til dags er den vel alltid der. Om denne mannen er fiende eller venn finner vi vel ut ganske fort.
***
Han hadde introdusert seg som Nec Illud når vi hadde kommet inn i en innredet hule. Han hadde forklart at den før hadde tilhørt en drage, men at den, som mange andre hadde flyktet fra landet. Mindre å mindre drager ble igjen. Rykter ble spredd at de rustet opp, gjorde seg klare for noe. Jeg kjente et sug i magen. Jeg visste nøyaktig hva det var og at jeg kom til å ha en sentral del i det. Jeg grøsset. Jeg lå på et skinn Nec hadde funnet fram. Vi hadde fått spist og drukket å nå lå alle og sov tungt, jeg lyttet, det eneste som hørtes var snorkingen til Ignis og Lucas, men jeg hadde blitt vant med den nå.
Jeg rullet rundt og tittet bort på Nec. Han var høy og hengslete. Han hadde et langt fjes med en lang nese og høye krever som kastet en symmetri over fjeset hans. Han hadde grønne øyne og buskete øyenbryn og han hadde et naturlig alvorlig fjes. Jeg stirret, men jeg kunne ikke noe for det for han virket så kjent. Jeg kunne ikke sette fingeren min på det, men han var så kjent, som om jeg hadde møtt han før. Uansett ble jeg urolig av å se på han, som om kroppen min ville løpe langt vekk fra han. Jeg skvatt da jeg la merke til at han stirret rett til bake på meg.
"Får du ikke sove?" Spurte han. Jeg frøs til, jeg bare ristet på hodet og snudde meg vekk. Hjertet mitt braste rundt i brystkassen min. Jeg kjente at uroligheten vokste. "Er det noe?" Pusten hans var i nakken min. Musklene mine låste seg. Jeg pustet lavt og fort. Han var så nærme at jeg kunne kjenne varmen fra kroppen hans. "Nei" pep jeg. Det holdt for han for han gikk lydløst tilbake til soveplassen sin. Jeg pustet lettet ut. Han hadde hjulpet oss, men det var noe truende med måten han gikk på, snakket på, oppførte seg på. Og hvordan hadde han lært seg å snike seg frem sånn? Det var noe ekstremt kjent med han, men hva var det? Jeg ble sint på meg selv fordi jeg ikke kunne huske det. Og det var viktig jeg kjente det.
Hvorfor må jeg være et sånt rot?
Forfatterens ord:
Hei.
jeg har en tendens til å misforstå lo for lå og la. Tenkte det kunne være greit å vite i tilfelle dere finner noe som dette:
Hun lo seg ned på bakken.
