Aqua .POV.
Snøen lå tykt rundt oss, Nec hadde bestemt seg for å bli med oss. Han hadde mye ressurser som han kunne bruke, med nytt utstyr på ryggen bevegde vi oss sakte etter Obscuro. Jeg så bort på Lucy, hun har vert mer anspent i det siste. Blikket hennes flakker rundt og hun skvetter ved hver minste lyd. Jeg kjente at hennes overvåkenhet smittet over på meg. Jeg så bort på Ignis. Etter vi hadde stått opp hadde Nec og Lucas lagd en bedre protese til ignis. Han gikk mye bedre nå og han så mye bedre ut også. En kald vind blåste gjennom oss og alle hutret. Vi nærmet oss en innsjø som vi skulle ta en pause ved, vi var en dagsmars unna Obscuros opprettholdsted. Jeg økte farten litt og kjente snøen knirke gjennom skoene. Jeg kom meg foran i gruppen, gjennom skogsholtet kunne jeg skimte den speilblanke flaten til den islagte innsjøen.
Vi nærmet oss i normalt tempo. Jeg kjente en spenning vokse i luften, jeg vet ikke hvorfor, men det var som om noen så på oss. Jeg ristet det av meg, men holdt meg overvåken. Etter alt som har skjedd kan man ikke være sikker på noe. Men ingenting viste seg, jeg senket skuldrene. Kanskje det var ingenting likevel?
Da vi kom oss frem til innsjøen dro alle ut skinnene sine og satte seg ned på dem. Skinnene holdt seg varme selvom de var på toppen av iskald snø. Jeg pustet lettet ut og lukket øynene litt. Vi var snart der, snart var vi fremme. Jeg hørte et raskt vindpust. Jeg åpnet øynene igjen. Hadde ikke vinden akkurat stilnet. Jeg så rundt på de andre. Jeg kjente en klump i halsen, alle lå bevisstløse på bakken, så ut til at de hadde tatt et slag til hodet. Jeg rakk ikke å reagere, jeg kjente det harde smellet treffe hodet og alt svartnet.
Lucy .POV.
Jeg kjente iskaldt vann renne nedover fjeset mitt. Jeg åpnet øynene og prøvde å sette meg opp. Jeg var bundet fast til et tre alle de andre lå bevisstløse på skinnene jeg så rundt meg. Og så så jeg han. "Jeg sa dere ikke skulle komme etter" Obscuro hadde satt seg på en stubbe å så håpløst på meg. Jeg kjente jeg ble glad og sint på samme tid. Jeg hadde funnet han, men han hadde slått alle bevisstløse så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle dette. Obscuro reiste seg og begynte å gå bort. "Hei! I det minste forklar meg hva du driver med!" Småskrek jeg etter han. Han stoppet, sukket og snudde seg. Han satte seg tilbake på stubben og så på meg.
"Jeg skal forklare, men da må du og alle de andre komme dere tilbake til Mervin og Terra. Sammen kan dere holde ut lengre i dette kaoset. Imens dere har vert utenfor mye av byene og politikken har jeg fått med meg en god del ting"
"Du forklarte ikke mye nå" sa jeg og skulte surt på han.
"Ok ok. Jeg skal forklare, du har fått biter av hele dette kaoset her fra forskjellige kilder, nå skal jeg fortelle hele suppa og hvordan den henger sammen"
"Hversågod å begynn" så jeg og ventet.
"Vell vi får vel begynne fra begynnelsen. Så 4200 år siden ble den første krigen slutt. Krigen mellom dragene og menneskene. Vi, dragene, igjennom den krigen ble sett på som en slags energiressurs derfor ble vi jaktet på og vi ble lei av å bli jaktet på og der har du grunnen til krigen. Når den sluttet... Sluttet den egentlig ikke, ingen kontrakt ble skrevet, den endte fordi det ble for mye for folket. Ingen av sidene i krigen kunne skaffe nok vann, mat, rekrutter og så videre. Så krigen sluttet fordi vi ikke kunne krige lengre. Så etter krigen, 4200 år siden, hadde dragene et møte. Vi har ingen ledere og ingen konge vi har bare oss selv. Så i det møte ble alle dragene enige om at denne krigen, etter arrene den hadde skapt hadde helbredet, ville den starte igjen. Så for å stoppe krigen en gang for alle, når den kom, donerte alle dragene i det møte en bit av sjelen sin, flammen sin for å sette sammen en mye større en. Siden ingen av dragene ville bli enige om en leder imellom dem tenkte de at kanskje hvis de lagde en felles forbindelse mellom alle sammen ville den sjelen klare å velge den perfekte leder. Nå alle var enige i dette... Unntatt en. Det var min far. Han ville og sa at han var den rette til å lede alle sammen. Jeg var der under møte, jeg var veldig ung da, rundt 100 år, men jeg kunne forsatt se at faren min var en gal mann. Så når min far så at ingen av dragene ville støtte han som leder, stormet han ut. Jeg ble igjen og donerte en bit av min sjel til den mye større forbindelsen. Da jeg kom tilbake et ter møte, møtte jeg min far. Han var skuffet og sint over at jeg ikke hadde støttet han. Vi ble sinte på hverandre og han forbannet alle med vårt blod skal drepe den sjelen velger når lysten blir vekket. Altså når noen i min familie smaker blod vil de prøve å drepe den sjelen har valgt i 24 timer. Etter det vil de slutte å lete. Siden det er bare meg og min far som er i min familie, er det bare vi to som vil reagere på dette. Og for å stoppe det så jeg kan hjelpe deg i krigen må jeg drepe min far for å stoppe forbannelsen. Derfor stakk jeg av fra dere, for å drepe min far"
"Det var veldig mye informasjon på samme tid... Og er 100 år ungt!?"
"Jeg er en drage vi lever litt lengre enn dere andre arter"
"Litt! Du er over 4300 år gammel!"
"Du jeg kjenner drager som er millioner av år gamle, jeg er forsatt ung... Til drage å være"
"Javel, men har du ingen problemer med å drepe din egen far, han er vel... Faren din"
"Han er en gal, blodtørstig, usympatisk psykopat som vil ikke stoppe før du er død"
"Men forsatt" mumlet jeg
"Kan vi hoppe over dette det er noe mer jeg må si til deg"
"Mer!"
"Ja, du vet når, jeg... Eh... Drepte deg for en god stund siden(Bok 1/dragens datter, siste kapittel) vel du vet du kom tilbake fra de døde"
"Ja det gjorde jeg, Mervin sa det var på grunn av den 4200 år gamle sjelen som er inne i meg, den ville tydeligvis ikke la meg død"
"Det er noe mer til det, når jeg drepte deg... Em... unnskyld foresten, så døde du og grunnen til at du kom tilbake er fordi du har to sjeler, din egen og den som ble laget for 4200 år siden. Når du døde, vel hvordan skal jeg si dette, mistet du din sjel og fordi du hadde den andre kom du tilbake"
"Så du sier at når du drepte meg, mistet jeg min egen sjel og nå er det bare masse andres drages sjelbiter inne i meg"
"Jepp"
"Så... Min engen sjel den som er min... Er borte... Så hvordan er jeg... Meg?"
"Vel det vet jeg ikke, kanskje det ble igjen noe, men jeg er på vei til å hente sjelen din, siden du ikke er død er sjelen din, håper jeg, skilt mellom verden her og de dødes land, og det er der også faren min. Så jeg tenkte jeg kunne drepe pappa og hente sjelen din på tilbakeveien"
"Og hvordan har du tenkt til å dra til et sted der bare DØDE folk går?"
"Jeg kan dra dit når jeg vil faktisk"
"Hæ?"
"Faren min også, vi deler det samme elementet, som gir oss tilgang til de dødes land, men bare gjennom spesielle steder som kalles porter"
"Ok... Hvorfor er faren din i de dødes land?"
"Han lever på sjeler"
"Oh..."
"Jepp"
"Hva med deg"
"Jeg et på en diett, uansett smaker sjeler ikke så godt"
"Ok... Det var ikke rart"
Obscuro fjes lagde en merkelig grimase og jeg tror han skjønte hvor rart det han hadde sagt var. Han smilte skjevt og prøvde sikkert å riste det av seg. Han reiste seg plutselig og det pinlige øyeblikket var borte like fort som vinden hadde blåst forbi. Han bare nikket mot meg og begynte å gå. "Obscuro hvor skal du hen?" Jeg kjente jeg ble, jeg vet egentlig ikke hva jeg følte, det var bare et sug i magen. "Jeg skal gjøre det jeg har fortalt deg, komme meg gjennom en port til de dødes land, drepe faren min og dra tilbake og så mellom de dødes land og denne verdnen skal jeg finne sjelen din og ta den tilbake". "Obscuro la oss hjelpe deg, ikke bare skjer oss bort, vi vil hjelpe" jeg kjente jeg ble trist. Han hadde akkurat snakket med meg som om vi var tilbake, hjemme, og levde normalt. Så bare går han? Obscuro sto stille, jeg så at skuldrene strammet seg. Han sto stille, snøen hadde begynt å falle. Vinden blåste tomt forbi. Så begynte han bare å gå igjen. "La oss bli med" sa jeg skjelvende etter han. Han forsatte å gå. "Ob... Pappa la oss bli med" jeg kjente jeg var på gråten.
Han stoppet opp. "Lucy du vet jeg ikke er din egentlige far, din ekte pappa døde fordi jeg kom i en dum kamp med en annen drage og jeg tok livet av ham og moren din sammen med den dragen"
"Ja jeg vet det, jeg vet også at det var et uhell, du var for opptatt med kampen at du ikke så foreldrene mine og de døde da du tok livet av dragen, men det er i fortiden, du tok vare på meg siden jeg var liten. Du er min eneste orntlige familie. Du er pappaen min nå" jeg kjente tårene renne. Jeg føler meg som en idiot som gråter over at han bare går, men etter all den tiden jeg har vert borte fra han har jeg endelig skjønt hvor mye jeg har savnet han, og nå mister jeg han igjen. Det gjør bare så... Så vondt. "Ikke gå" pep jeg.
"Ikke følg etter meg, du sa du skulle møte opp med Mervin og Terra etter jeg hadde gitt deg informasjonen, du lovte" han sukket. "Jeg lovte aldri noe, jeg sa aldri jeg lover" sa jeg og så mot ryggen hans. "Men du skal fortsatt gjøre det" sa han. "Men jeg vil ikke høre etter". "Dette var den siste advarselen, hvis. Dere følger etter meg vil dere selv bli skadet, ikke av meg, men faren min. Hvorfor tror du jeg ber deg om å holde deg unna? Fordi det er gøy? Nei, fordi faren min hvis han ser deg, hører deg, lukter deg vil han ikke stoppe før du er død". Han snudde seg. Han hadde et rør mot munnen. Jeg kjente igjen det røret, Tribus viste meg et sånt en gang. Du puttet er liten pil i den ene enden og blåser det ut. Vaneligvis er det giftpiler. Obscuro blåste hardt og jeg hørte et smekk når giftpilen sank inn i halsen min. Jeg kjente musklene slappe av og at søvnen tok tak i meg. Øyenlokkene gled igjen og alt ble mørkt.
