Charlottes liv

Rise and shine

Da jeg våknet lå Nico og jeg alene igjen i rommet. Alle de andre hadde tydeligvis gått og det hadde begynt å bli kjølig. Jeg krabbet bort til Nico og rusket i han

"Nico", hvisket jeg, redd for at noen fortsatt skulle være her

Han snudde seg mot meg og åpnet øynene. "Hva skjedde?", spurte han forvirret da han så opp på meg

"Jeg vet ikke", hvisket jeg tilbake. "Det siste jeg husker var at...", jeg stirret på håndflaten min. Kuttet var borte! "Men det...", stammet jeg følte meg fingrene over der jeg var helt sikker på at de kuttet meg.

Nico kikket raskt på håndflaten sin han og, og ble like overrasket, hans kutt var også borte. "Men det var da som faen...", mumlet han

Jeg svelget nervøst. "Tror du...", begynte jeg. "Tror du vi bare innbilte oss alt sammen?"

Han ristet på hodet og holdt opp smykket sitt, det var fullt av blod. "Det var ekte", han studerte smykket inngående. "Vi kan ikke ha drømt det samme"

Vi satt en liten stund i taushet og jeg kjente gåsehuden komme krypende, men jeg svelget den vekk. "Skjønte du hva de sa?"

"Nope, hørtes ut som om de hadde taleproblmer", sa han og gliste

Jeg måtte også trekke litt på smilebåndet og reiste meg opp. "På tide å gå? Har egentlig ikke lyst til å være her mer,.. Det er guffent"

"Enig", han strakte ut en hånd og jeg dro han opp.

***

Drrrr.....drrrrr...

Mobilen stirret i hånden og Nico snappet den raskt. Vi hadde gått i stillhet i noen minutter så forstyrrelsen hørtes godt.

Han kikket noen sekunder på skjermen før han ga den til meg uten et ord. Jeg kunne se på ansiktet hans at det var Andreas som hadde sendt melding uten å se på skjermen først. Jeg kunne se den bitre minen og den sure holdningen, han ble alltid sånn når Andreas ble nevnt.

Jeg er så utrolig lei for at vi kysset!! 😭😭 Det var ikke rettferdig ovenfor Nico, men kan vi være venner fortsatt? 😔 jeg elsker deg Charlotte, og du betyr så utrolig mye for meg. Jeg vet at jeg kanskje burde sagt dette face to face, men jeg tørr rett og slett ikke. Takler ikke å se deg inn i fjeset og høre deg si du hater meg. Vær så snill, gi oss en sjanse, iallfall som venner.
- Andreas

"Nico...", det var ikke meningen at han skulle lese dette.

Jeg hadde ikke fortalt han om Andreas enda. Det var ikke meningen at han skulle finne det ut på denne måten. JEG skulle være den som fortalte han det. Magen min vrengte seg og jeg kunne se på måten Nico gikk på at han virkelig var såret

"Nico", gjentok jeg og stoppet han med en armbevegelse

"Hva vil du jeg skal si?", han slo frustrert ut med armene. "Du kysset han, og du har ikke prøvd å forklare det engang", stemmen var såret og jeg hadde mest lyst til å bare kaste meg rundt nakken hans

"Det var ikke sånn..."

"Ikke", avbrøt han. "Jeg vil ikke høre detaljer"

"Men..."

"Nei"

Jeg så på han. Blikket hans var fast og ganske kaldt. Jeg blunket et par ganger for å få vekk tårene som hadde begynt å piple.

"Jeg elsker deg Charlotte, men hvis dette skal gå vil jeg ha deg for meg selv"

"Du har det!!"

"Helt for meg selv", han gikk nærmere meg og strøk meg over kinnet. "Bare min...", det var bare en hvisking, men jeg hørte det.

"Jeg elsker deg og Nico. Du har meg, jeg er bare din", jeg la armene rundt nakken hans og ville kysse han, men han trakk seg unna.

"Skulle ønske jeg trodde på det"

"Nico!!", jeg kjente gråten vokse seg stor i halsen og tårene rant uhemmet nå

"Dette funker ikke"

"Jo!! Det funker!!", gråt jeg

"Nei jeg er lei for det. Jeg må gå"