Charlottes liv

Fort, hardt og uventet

Etter at Nico hadde fortalt alt sammen var vi kommet mye nærmere hverandre. Jeg fortalte han alt om mobbingen, både den psykiske og den fysiske. Han forstod meg, på en rar, men deilig måte. Vi satt og snakket ut over hele kvelden, rundt 11 tikket det i mobilen min.

"Savnet meg? Møt meg på le Chef. NÅ"

Selvsagt måtte Savannah sende meg en melding når Nico og jeg hadde det så koslig. Han kikket spørrende på meg.

"Hvem var det fra?", jeg hadde fortalt han om mobbingen, men ikke om savannahs utpressing.

Jeg kunne ikke la videoen komme ut. Jeg ville havne i store problemer...

Jeg fortalte Nico at mamma og pappa kom hjem snart og jeg egentlig ikke fikk lov til å ha guttebesøk på rommet, eller guttehjemmealenebesøk heller, og han trodde meg. Samvittigheten min var helt ødelagt da han kysset meg på kinnet og sa god natt. Han smilte og vinket til meg når han gikk hjem. Et forhold skal bygge på tillit og ærlighet, og jeg hadde allerede brutt begge. Nico var den søteste kjæresten man kunne ha (man kunne vel regne oss som kjærester nå?!... Ja, hallo liksom). Han hadde fortalt sin dypeste frykt og at han hadde drept noen. Og jeg kunne ikke fortelle at jeg hadde stjålet et smykke og gitt det til Savannah. Jeg fortjente han ikke...

Da Nico var ute av synet tok jeg raskt på meg jakken, det var en billig jakke fra h&m. Den var laget av blått stoff med en pelskrage. Mamma var helt antimote så jeg fikk kun lov å kjøpe klær på billige steder, som f.eks h&m, Cubus, kappahl osv. Det var kanskje derfor jeg var litt utenfor også. Alle jentene hadde merkeklær. Converse var noe alle hadde, og jeg hadde joggesko fra sporten. Savannah og Anna hadde parajumpere og Celine hadde Canada goose. Når det regnet gikk de med høye hunterstøvler, mens jeg kom i noen fra økonomisko. Saga var helt avhengig av EOS, men selvsagt var mamma imot det også, vet du hva jeg fikk? Jo, jeg fikk vasselin jeg. Vasselin fra apoteket, wow jeg følte meg såå heldig.

Det eneste som var bra med joggeskoene var at de var gode å løpe i, og det trengte jeg nå. Det var allerede et kvarter siden Mathias/Savannah sendte meldigen, og det tok meg ca 5 min og komme dit.

"Kjære Gud, la meg ikke komme forsent", jeg ble alltid kristen i kriser.

Jeg vet ikke hvorfor, det var kanskje bare deilig å ha noen og snakke med og få et snev av håp. Men dessverre sov alltid Gud når jeg ba om noe så ønskene mine ble aldri oppfylt. Men i dag var det annerledes, Savannah var blid som en sol da jeg kom inn og kvitret i vei som om jeg hadde kommet på sekundet.

"Heia Charlie", sa hun med den sukkersøte barbiewannabe stemmen sin.

Andre falt kanskje for den søte og uskyldige stemmen, men jeg visste bedre. Hun brukte den bare når hun ville ha noe, og denne gangen var det jeg som måtte gi henne det.

"Tusen takk for det fine smykket jeg kunne selge på ebay, jeg fikk en fin sum med penger", sa hun og smilte. "Faktisk, nok til å kjøpe en ny Helly Hansen bag og jakke, jeg er også halvveis til Mac, tusen takk snuppa", forsatte hun og lagde trutmunn.

Jeg hadde lyst til å skrike til henne, skrike: "hva faen feiler det deg?! Jeg risikerte livet mitt for å få tak i det smykket til deg også selger du det på ebay?! Jævla megge", men jeg sa selvsagt ikke noe. Bare sendte henne et sukkersøt smil tilbake.

Savannah tålte visst ikke at folk var like falske som henne og humøret skiftet. "Siden du var så flink forrige gang så skal du få gjøre det igen, men denne gangen større", foran seg hadde hun et beger med smoothie, hun tok den opp og slurpet resten i seg.

"Her, ta de pengene og kjøp en ny til meg, jordbær, og forresten du kan beholde vekslepengene som en takk", sa hun og gliste.

Var det sånn livet mitt ville bli? Være slave for Savannah og gjengen, stjele for dem, slave for dem, leve for at de skulle ha det bra? Nei!!! De kunne ikke styre meg, jeg måtte få tak i den videoen. Og jeg visste en måte.

Jeg kjøpte fort smoothien, fikk tilbake tre kroner.

Wow Savannah så generøst, tre kroner!!! Starstrucked!!

Jeg hadde mest lyst til å spy av å se på henne der hun satt. Hun hadde fått øye på et par 1. klassinger fra idrettslinja og øyeflørtet med dem. Og selvsagt, hun fikk napp. Begge to kom slentrende bort til henne og satte seg. Jeg gikk nølende mot bordet, jeg kjente dem igjen. Han ene het Nicklas, han hadde kysset meg under bjørketreet i skolegården i 5. klasse og jeg hadde vært dødsforelska i han i flere år etterpå. Helt til den dagen jeg innså at han bare så på meg som taper-Charlotte. Han var mitt første kyss, og det svei. Det svir virkelig når personer du bryr deg om, og trodde likte deg, plutselig er av dem som mobber deg. I starten vil du ikke tro det, men så synker det sakte inn, men du merker det ikke. Og en dag våkner du og Booom. Virkeligheten treffer deg som et lynnedslags. Fort, hardt og uventet.

Etter det hadde jeg unngått han, og han meg. Jeg tror egentlig han husket meg, fordi jeg tror jeg var hans første også, men nå later han som om jeg ikke eksisterer. Jeg er virkelig over han, da virkeligheten kom våknet jeg. Men virkeligheten er ikke et eventyr, folk blir mobbet hver dag, hver eneste dag. Enten det er ubevisst eller bevisst, pass på hva du sier, fordi det kan såre mer enn du tror. F.eks meg da, mitt høyre øye er mindre enn det venstre, ikke mye, men nok til at DE merket det. Og de kommenterer det, hele tiden. Hver gang de får sjansen.

"Charlie, på tide å vekke høyreøyet eller?", som om jeg ikke visste det fra før. Som om jeg ikke var smertelig klar over det. Trenger de virkelig å gni salt inn i et blødende sår? Jeg rekker ikke engang å gro skorpe før neste angrep kommer.