Charlottes liv

Ligg unna typen min

Skrittene kom nærmere og nærmere og jeg holdt pinnen klar til kamp. Jeg myste inn i mørket og følte jeg kunne se en skygge, men var ikke sikker. Hendene mine skalv og jeg merket at hodet mitt begynte å bli tungt. Jeg glippet med øynene og prøvde å ikke sovne, men det var umulig. Beina mine sviktet og jeg datt ned på bakken, jeg hørte skrittene komme nærmere og nærmere... De stoppet ved hodet mitt og dro en hette over det. Jeg prøvde å stritte imot, men det var umulig, jeg hadde ingen motstandskraft igjen.

"Ligg unna typen min", hvisker en hvesende stemme i øret mitt. Han, eller hun, hvisker så jeg kan ikke høre hvem det er. "Ikke ring han, snakk med han eller se på han"

"Hvem", klarer jeg å mumle og er bare våken med halve øyet.

"Nico så klart, hvem ellers", personen slår meg i bakhodet med noe hardt og jeg svimer av.

Anonym synsvinkel:
Jeg ser på henne der hun ligger på bakken. Å som jeg har mest lyst til å kvele henne der hun ligger, men nei, jeg kan ikke gjøre det, det ville vært en altfor lett utvei for henne, hun skal lide. Lide på samme måte som jeg måtte.

Jeg river av meg smykket og legger det rett foran hodet hennes så det blir det første hun ser. Jeg roter rundt i lommen for å finne kniven og skjærer et lite kutt i håndflaten. Jeg knytter neven og lar blodet dryppe ned på smykket og i fjeset hennes, før jeg gnir et stort rødt kryss i pannen hennes. Jeg drar opp toppen og gjør det samme på ryggen før jeg legger henne til rette igjen.

Sov godt lille hore, hvisker jeg mot henne og spytter.

Charlottes synsvinkel:
Kroppen min skjelver og jeg leter etter dynen for å trekke den høyere opp, men finner den ikke. Jeg åpner først det ene øyet og ser det er helt mørkt rundt med, så det andre. Jeg ligger å ser ut i mørket til øynene mine har vent seg til mørket da det endelig går opp for meg.

Jeg er ikke på rommet mitt! Jeg ligger på en møkkete bakke i en mørk skog i pentøy. Jeg praktisktalt hopper høyt og skal til å løpe da jeg ser noe blinke på bakken. Jeg strekker frem hånden og griper etter det blanke, et smykke. Smykket blinker mot meg i det svake månelyset, blinker i sølv og blod. Jeg svelger og stapper det fort ned i lommen før jeg løper av gårde.

Jeg løper ned til huset til Andreas og ser at det fortsatt er noen få gjester igjen, men alle er fulle. De fleste er nakne eller halvnakne og sjangler rundt og snakker grisete til hverandre. Jeg forter meg forbi dem og inn i huset, grabber jakken min og er på vei ut da en altfor kjent stemme stopper meg.

"Der er du jo! Hvor har du vært?", han snøvler litt, men ikke altfor mye.

Jeg snur meg sakte rundt og skal til å åpne munnen da han faller inn i armene mine. Kroppen hans er tung og det er vanskelig å holde han oppe. Jeg tar et godt tak under armene hans og drar han mot sofaen.

"Ikke den veien", mumler han og peker oppover trappen. "Dit"

"Jeg klarer aldri å dra deg opp den trappen", sier jeg og sukker tungt.

Dumme mennesker som drikker altså.

Han ler. "Ja, kanskje ikke det smarteste"

"Unnskyld, det var ikke meningen at du skulle høre det", sa jeg forlegent og lo en falsk latter.

"Hva har skjedd med pannen din forresten?"

"Pannen min?"

"Det røde krysset, hvem har tegnet det? Det ser ut som... Blod?"

Jeg tar meg fort til pannen og kjenner det størkna blodet mot fingertuppene. "Eh... Jeg... Um.... Må ha slokna litt, sikkert noen som hadde det... Eh... Gøy?"

"Sikkert", svarte han uinteressert. "Skal vi prøve den trappa nå? Jeg holder på å sovne her"

Jeg hjalp han bort til trappen og etter mye om og men hadde jeg endelig fått han i sengs.

"Takk Charlotte", smilte han og dro meg mot seg i et kyss

Jeg prøvde å vri meg unna, men han var for sterk. Jeg ble rullet rundt og lagt under han.

"Stop", jeg prøvde å dytte han vekk. "Du er full"

"Klart jeg er full", lo han høyt. "Det er jo hele poenget med en fest"

Jeg klarte å vri hodet vekk såpass mye at det var halsen min han kysset, og ikke munnen.

"Jeg er sammen med Nico", sa jeg og puttet hendene på brystet hans for å dytte han vekk.

"Så slå opp", han strøk meg over kinnet og fortsatte å kysse meg.

"Andreas stop!!", hulket jeg frustrert. Tårene presset på og jeg følte meg dårlig. Dette var bare feil på alle måter.

Han trakk seg raskt vekk og slo seg selv i hodet. "Jeg er lei for det Charlotte, jeg vet ikke hva som gikk av meg. Er for full, unnskyld"

Jeg reiste meg fort opp og løp mot døren. Før jeg åpnet den snudde jeg meg mot han.

"Jeg tror det er best vi ikke møtes mer", før han rakk å svare var jeg ute av døren og spurtet hjem.