Charlottes liv

Alt var løgn

"Noen vi kjenner?", Savannah dumpet ned på soffaen ovenfor meg.

Øynene hennes glitrer og hun hadde et erternde smil.

"Neei.. Jeg tror ikke det", svarte jeg usikkert.

Jentene sendte hverandre et blikk som sa "idiot".

"Charlotte snuppa, hør her. Vi kjenner alle, da mener jeg ALLE, som er verdt å kjenne, så la oss få vite mer om denne hemmelige beundreren", svarte Celine spisst.

"Jeg sa ikke det var en gutt...", jeg så ned i bordet, turte ikke å se opp, var redd for at de skulle se at jeg løy, men det var for sent.

"Fortell sannheten Charlie, skal du møte Mathias?"

Jeg sperret opp øynene, hvordan visste de hvem Mathias var?!

Savannah lo, og sa: "søte lille dumme Charlie, trodde du virkelig en så fin gutt som Mathias var ekte? Og faktisk ville snakke med deg? Du er enda dummere enn vi trodde"

Celine og Lotta rullet rundt på gulvet i latter, mens Savannah så på meg med et triumferende blikk. Hun holdt frem en ting, et kamera. Hun hadde filmet alt. De hadde fått med seg alt, alt! Og mens jeg satt der sa de: "her kommer hun", også filmet de fjesene sine og sa: "hora tror hun skal møte en kjekk fyr som heter Mathias, men problemet er: det finnes ingen Mathias. Det var vi som fant på alt sammen, kom så skal vi se hvordan hun takler det". Videre i filmen så man hele samtalen mellom oss, jeg så ut som en total tulling, og på slutten begynte jeg å gråte. Kjære gulv, la meg bare synke ned.

Savannah lente seg over bordet: "VI EIER DEG NÅ CHARLIE. Du gjør smart i å gjøre som vi sier heretter, ellers kan filmen havne på feil pult".

Og med det snudde de på hælene, men det virket som om det var Savannah som ledet flokken nå, Anna diltet bare etter som en hund som hadde fått pryl. Jeg hadde mest lyst til å dø, ikke for trusselen til Savannah, men at Mathias ikke fantes. Jeg hadde faktisk brydd meg om han, han var snill mot meg, men så var alt bare løgn. Jeg løp ut av cafeen og bort til Nico sitt hus. En politibil sto utenfor, hva hadde skjedd?!