Charlottes liv

Fanget

"Vi vet fra sikre kilder at det er en av dere som har gjort det, noen som vil tilstå? Charlotte?".

Jeg kikket forskrekket opp. "Frøken Kampell, det var ikke meg! Hvorfor skulle det være meg? Jeg og Nico er venner"

"Nicolai, han heter Nicolai, Charlotte", sa hun, falkeblikket hennes spiddet meg forsatt.

Tårer begynte å flomme opp i øynene mine, å de foræderske tårene, jeg hadde mest lyst til å styrte ut, og jeg gjorde det. Jeg løp det forteste jeg kunne nedover gangen mens frøken Kampells raseriskrik lød i bakgrunnen. Jeg løp og løp, langt vekk fra skolen, jeg visste ikke hvor jeg løp, jeg ville bare bort.

Alt hadde bare blitt verre etter at Nico kom, før var jeg usynlige taper Charlotte. Nå var jeg den synlige taper kjæresten til Nico. Eller kjæresten var kanskje litt å ta i. Men hadde Nico virkelig drept noen?! Det måtte være noen andre.. Kanskje han hadde en tvilling bror? Det dirret i mobilen min. Jeg tok den tvilende opp og leste meldingen som hadde tikket inn.

"Møt oss på le Chef", den var fra Savannah.

Jeg vurderte å bare overse meldingen men så huske jeg videoen. Dumme dumme meg, hvorfor hadde jeg trodd Mathias fantes?! Jeg burde blitt vant til Annas slemme ideer. Jeg gikk mot le Chef, da jeg sto utenfor døren så jeg Savannah sitte sammen med gjengen. Hun lo av noe, når hun lo kastet hun håret på håret og bøyde nakken litt bakover. Hun var utrolig pen når hun lo, de brune dådyr øynene skinte og man kunne se hvor hvite tenner hun hadde. Hun så ikke engang ondskapsfull ut.

"Charlie! Her borte"

Celine veivet med armen og jeg gikk nølende mot dem. De gjorde ikke noen mine til å ville flytte seg, så jeg stelte meg ved enden av bordet.

"Det var vi som hengte opp mord-plakaten til Nico. Likte du den?", sa Savannah og lagde trutmunn til meg.

Jeg bare så på henne uten å svare. Hun lo en trillende latter og fortsatte: "ikke det nei, men nok småprat. Vi vil at du skal gå inn på Tiffany's og stjele dette diamant smykke".

Hun holdt opp et bilde av et smaragdgrønt smykke. Jeg sjekket prisen under, 3.599, wow!!

"Herregud jeg kan ikke stjele det!", sa jeg forskrekket.

Savannah så på meg med et intenst blikk: "søte lille Charlie, vi eier deg, remember? Du må gjøre som vi sier, ellers går det utover folk du liker. Du vet jo hva som skjedde med Nico", sa hun med sukkersøt stemme, men jeg så det frydefulle blikket hun sendte Celine. Blikket som sa: vi har henne.

Jeg stod utenfor Tiffany's. Eieren hadde akkurat forlatt butikken. Hun så seg om en siste gang, slukket lyset, og gikk. Tidligere på dagen etter at jeg fikk "oppdraget" av Savannah hadde jeg sneket meg inn og tatt en kopi av nøkkelen. Selvsagt ikke hovedinngangen, men den lille døren bak. Jeg låste fort opp og snek meg inn. Overvåkningskameraet var vendt mot døren og jeg skrudde fort av strømmen. Butikken var full av smykker og andre verdifulle saker. Og der! Smykke Sanvannah ville ha, det lå på disken inni en glassmonter. Jeg så meg rundt i butikken, fant nøkkelene bak disken, låste opp, tok smykket, skrudde på strømmen. Og løp raskt ut. Da jeg hadde kommet litt ned i gaten tikket det inn en melding, fra Mathias.

Matty❤️: legg smykket i plastpose under den store steinen ved eiketreet

Hver gang jeg tenkte på Mathias ble jeg lei meg, jeg hadde stolt på han. Vi var venner... Jeg visste ikke hva Savannah hadde planlagt, men jeg tørket raskt av smykket for finger merker, puttet det i posen og la det under steinen. Jeg kikket meg fort rundt, ingen hadde sett meg, jeg ville ikke bli tatt for å stjele. Jeg begynte å gå sakte nedover gaten da enda en melding tikket inn fra Mathias, det var en video. En video av meg som snek meg inn i butikken på dagtid, og så en til av meg som låste seg inn etter stengetid. Videre i filmen så man smykket jeg knuget i hånden mens jeg løp nedover. Jeg hadde virkelig rotet det til... Hvorfor hadde jeg ikke bare gått til politiet eller driti i videoen?! Den viste bare hvor dum jeg var, ikke noe kriminelt. Men denne... Denne kunne ødelegge hele fremtiden min, jeg kunne havne i fengsel og... Jeg løp inn i skogen mens tårene trillet, hvorfor var jeg så utrolig dum? Men så visste jeg hva jeg skulle gjøre. En plan formet seg i hodet mitt mens jeg løp tilbake til steinen. Jeg skulle hente smykket, gi det til politiet, vise meldigene fra "Mathias" og fortelle at jeg angret og tigge eieren av butikken om å ikke anmelde meg. Jeg løftet opp steinen og lettet etter smykket, men det var borte. Alt inni meg bare brast... Men jeg måtte gå til politiet alikevel... Eller? Hva om jeg bare gjorde som Savannah sa, det kunne vel ikke være såå ille? Eller... Hva om jeg flyttet fra landet og fikk meg ny identitet. Eller.. Jeg kunne også si det til foreldrene mine, eller lærerne.. Eller jeg kunne tigge Savannah og å slutte, eller fortelle det til foreldrene hennes! De ville nok ikke bli særlig glade over hva datteren drev med... Nei, jeg kunne ikke gjøre noen av disse tingene.. Jeg turte ikke.

Melding fra Matty❤️: takk for det fine smykket, du vet hva som skjer om du går til politiet. Ops... To videoer på feil pult.

Jeg hadde mest lyst til å kaste mobilen i bakken, og bare hoppe utfor en klippe. Hva var den beste måten å ta selvmord på? Jeg hadde allerede prøvd å blø/kutte meg ihjel, men Nico reddet meg. Omg! Nico!! Jeg hadde helt glemt Nico, jeg tok fort opp mobilen og ringte han.

"hei Charlotte", sa han hest inn i mobilen, det hørtes ut som om han hadde skreket masse og nesten mistet stemmen.

"Vi må snakke...lyst til å møtes?", sa jeg usikkert.

Hva om Nico var ferdig med meg? Kanskje han ble sur fordi jeg trodde det var han som var morderen?