Charlottes liv

Ett skritt nærmere

Charlottes synsvinkel:
Nico hadde fulgt etter meg, men når jeg så han bare løp han sin vei. Det svei, veldig. Jeg sukket oppgitt mens jeg stirret etter han. Saga hadde ikke sagt noe til nå, men hun klarte visst ikke la være.

"Var det Nico?"

"Mhm..."

"Hvorfor løp han når han så oss?"

"Jeg vet ikke.."

"Har det skjedd noe mellom dere?", øynene hennes var store og munnen halvåpen

"Nei altså..", startet jeg, men hun avbrøt

"Det har skjedd noe!!"

"Saga.."

"Dere er jo perfekte sammen", underleppen hennes begynte å skjelve og hun så på meg med tårer i øyekroken. "Er det helt slutt?"

"Vi har ikke gjort det slutt... Det er bare litt... Konflikter"

"Ååå", tårene rant nedover kinnet hennes, hun var mer lei seg enn det je var

"Det går bra Saga. Jeg visste det kom til å skje"

"Hvorfor?", øyenbrynene hennes krunsjet seg sammen og hun lagde litt trutmunn

"Jeg er meg... Charlotte Forbes, skolens største taper. Ingen venner og så upopulær du kan bli!"

"Det er ikke sant. Jeg vil kalle oss venner, og Savannah og Anna liker deg. Nicklas og Andreas også. Også Nico så klart. Du er ikke en taper lenger Charlotte", hun smilte et oppmuntrende smil til meg. "Jeg er her for deg, ok?"

"Takk Saga", jeg vurderte å fortelle henne om Mathias og høre hva hun syntes om det, men ombestemte meg. Tenk om det var henne?

Nicos synsvinkel:
Katta løp inn i en mørk sidegate, og jeg fulgte etter. Jeg begynte å bli andpusten, men nektet å gi opp. Selvom ikke alt var bra mellom Charlotte og meg så elsket jeg henne alikvel. Jeg rundet hjørnet og så den mørke skikkelsen smette inn en dør.

Nå har jeg henne, tenkte jeg og smatt inn den samme døren.

Jeg kom inn i et mørkt rom, og kunne så vidt skimte omgivelsene. Jeg så meg raskt rundt og så litt blondt hår, eller var det hud (?), krype ned en sjakt. Jeg rynket brynene, men nølte bare et sekund før jeg krøp etter.

Røret var trangt og jeg måtte åle meg fremover. Det ble trangere og trangere og jeg skjønte at jeg snart ikke ville komme videre.

"Slutt å trakasser Charlotte!", skrek jeg etter henne, men det var bare mitt eget ekko som svarte meg

Jeg rygget tilbake og ut av røret. Jeg hadde vært så nærme til å ta henne, men hun var smart. Hun visste jeg ikke ville komme gjennom den sjakten. Men en ting viste vi om henne, det var en jente. Vi visste også at hun kanskje (mest sannsynlig) hadde blondt hår. Hun var slank. Smidig. Rask. Lignet en katt i måten hun beveget seg på. Det gjorde kretsen av mistenkte betydelig mindre.

Jeg tok opp mobilen og ringte Charlotte. Hun svarte meg på andre ring.

"Vi må snakke!", sa jeg opprømt, glad for å kunne gi henne mer om Mathias
"Ja.. Det må vi", svarte hun med en trist klang i stemmen
"Hva er galt?"
"Sier det etterpå, kom hjem til meg nå"
"Er der om 5"

Det hadde vokst seg en klump i halsen min. Hva var galt?

______

Nest siste kapittel 💗 dere får snart vite hvem Mattias er, haha 👌

Har forresten laget en ny bok, siden denne snart er slutt. Den heter "the badboy" 💗