Charlottes liv

Hukommelsestap

Moren til Charlottes synsvinkel:
"Dere sa hun var fin!! Dere sa hun bare hadde fått noen ytre skremmer, men at hun var fin!", skrek jeg til legene

"Vi beklager fru Forbes, men det må ha skjedd en liten feil oppi hodet hennes, en hode feil er vanskelig å forutse"

"En liten feil? En LITEN feil?!", hveste jeg. "Datteren min ligger der inne og tror hun er 12 år for faen!!!", skrek jeg. "Og det kaller dere en liten feil?! Hun husker ikke engang cafeen hun er på nesten hver dag", hylte jeg hysterisk

"Du må roe deg ned", sa en lege og dyttet meg ned i en stol.

Jeg gjemte hodet i hendene. "Jeg er lei for det, det er bare... Jeg... Kommer hun til å bli bra?"

"Det vet vi dessverre ikke, i sånne her tilfeller kan alt skje"

Nicos synsvinkel:
"Jeg skal besøke Charlotte Forbes", sa jeg til damen i skranken.

Brillene hennes satt helt på nesetippen hennes, men hun så ung ut. Kunne ikke være mer enn i 20-30 årene. Hun skrev noe på pcen og skrollet nedover.

"Avdeling D nr 302", sa hun og smilte til meg. "Det er ned trappen og til venstre", hun pekte mot en trapp i nærheten. Jeg sa takk og skyndte meg ned.

Jeg banket forsiktig på døren hennes og hørte henne si kom inn. Hun lå på sengen sin med sykehus klær og bustete hår. Hun kikket forvirret opp når jeg kom inn i rommet. Jeg skyndte meg over gulvet og tok tak i hånden hennes, hun så forskrekket på meg og trakk hånden til seg.

"Hvem er du?", hvisket hun redd

Jeg stirret på henne et øyeblikk, men brøt ut i latter. "Haha veldig morsomt Charlotte", sa og jeg smilte til henne. Jeg tok tak i hånden hennes igjen og skulle til å si noe da hun trakk seg forskrekket vekk igjen

"Seriøst!! Hvem er du? hva vil du?", øynene hennes var store av skrekk og hun så på meg som om jeg kom fra mars. "Kom deg vekk fra meg!!!"

"Det meg, Nicolai. Nico", sa jeg og ville ta hånden hennes. Hun trakk seg raskt vekk og begynte å skrike.

"Sykesøster!!! Hjelp!!! Sykesøster!!!"

"Chalrotte, hva er det med deg?", spurte jeg sjokkert. Hun oppførte seg som en psykopat.

"Kom deg vekk fra meg! Ikke rør meg", skrek hun og kavet vilt for å komme seg så langt vekk som mulig.

En doktor kom løpende og satte en sprøyte i henne. Han snudde seg mot meg og presenterte seg som dr. Williams, og spurte hvem jeg var

"Kjæresten hennes.... Eks kjæresten"

"Du skjønner... Frøken Forbes har fått et lite hukommelses tap, og tror derfor hun er 12 år, og går i 7. Klasse. Så, om hun møtte deg etter det så husker hun deg ikke"

Jeg stirret på han. Husket meg ikke? Nå som jeg endelig hadde kommet nærmere henne igjen så husket hun meg ikke?! "Får hun den tilbake da?"

"Det vet vi ikke enda... Som regel er det en liten detalj som får dem til å huske alt, men noen lever med hukommelsestap resten av livet"

Jeg satte meg ned og gjemte hodet i hendene. "Hva skal jeg gjøre da?", sa jeg og så opp på han. "Jeg elsker henne. Jeg klarer ikke leve uten henne"

"Jeg anbefaler deg å snakke med moren hennes, så kan dere sammen forklare henne situasjonen. Det eneste du kan gjøre foreløpig er å få henne til å falle for deg på nytt"

Jeg kikket en siste gang på henne. Hun lå så søtt og sov, det virket ikke som om noe hadde skjedd. Alt var sånn det pleide.

Jeg gikk bort til henne og lente meg frem og kysset pannen hennes. "Jeg elsker deg Charlotte, og jeg skal få oss sammen igjen. Jeg lover", hvisket jeg før jeg fulgte etter dr. Williams ut.