Charlottes liv

Har Nico gjort noe galt?

Jeg tenkte meg ikke om et sekund, men bare braste inn i huset mens jeg skrek navnet hans fortvilet. Jeg fant dem på kjøkkenet, Nico og to politimenn. Nico satt sammensunket og så ut som om han skulle begynne å gråte når som helst, mens politimennene så ganske sinte ut.

"Charlotte, vær så snill å gå", hvisket han gjennom sammenbitte tenner.

Jeg revurderte hele situasjonen før jeg bestemte meg for å gå da en politimann sa:

"Nei vi vil gjerne snakke med deg".

Hjertet mitt hamret, de skulle snakke med meg!

Hadde Nico gjort noe galt? Hadde JEG gjort noe galt?

Vi gikk inn på rommet ved siden av, det var et enkelt rom som så ut som et kontor, politimannen ba meg sette meg ned mens hans stod og naglet meg med blikket.

"Kjenner du Nicolai godt?"

"Vi.. Eh.. Han...", stammet jeg, politimannen ble utålmodig så jeg forsatte med stø stemme: "vi har bare gått på skole sammen i noen uker, jeg havnet på sykehuset av private grunner og han kom og besøkte meg hver dag. Vi er også en slags kjærster... tror jeg"

Akkurat det visste jeg ikke sikkert, men jeg ville være der for han, sånn som han hadde vært der for meg. Politimannen nikket og ba meg gå, jeg smatt ut, men da jeg kom ut av huset fikk jeg en melding

"spillet er i gang", stod det

Jeg grøsset og fikk gåsehud nedover ryggen, jeg skjønte hva de mente. Det var krig.

Da jeg kom på skolen neste dag latet Nico som om det ikke hadde hendt, han sa ikke noe om det eller oppførte seg noe annerledes. Vi snakket sammen på samme måte og han kysset meg når vi møttes. Vi skulle til å gå til timen da han bråstanset, jeg kikket over skulderen hans og så en lapp henge på veggen

"15 åring siktet for drap på sin stefar. Lillesøsteren og moren er vitner"

Det stod også en lang tekst under som jeg bare skumleste gjennom.

"oi.. Hvordan kunne han klart å drepe en voksen mann?", mumlet jeg. Jeg fortsatte å skumlese og helt nederst i hjørnet var det et bilde, et bilde av morderen. Det var Nico.

Jeg bare stirret på arket, og så datoen i hjørnet: 25.03.2013. Det var et år siden, han måtte ha vært 14. Men... Det kunne da ikke være Nico? Han var så snill. Jeg turte egentlig ikke se på han, jeg bare stirret rett frem, på bildet. Det var ingen tvil, det måtte være Nico. Jeg snudde meg for å få en forklaring, men han var borte. Jeg så meg rundt i gangen, tomt. Alle hadde gått til klassen, men hvorfor hadde han ikke sagt noe? Han må ha skjønt at jeg forstod! Jeg subbet inn i klasserommet, læreren sto med armene i kors og så morsk ut. Anna satt med blikket ned i pulten og pillet på en liten flekk. Savannah satt med et lite speil i hånden og smurte skinnende rosa lipgloss på leppene. Fargen passet henne, den gjorde de rosa leppene enda finere. Celine satt også med speilet, men hun hadde en eyeliner i hånden, hun prøvde tydeligvis å kopiere Savannah, men hun så ikke like bra ut.

"Endelig Charlotte, har du funnet ut at vi er verdt ditt nærvær?", sa frøken Kampell surt, hun var alltid gretten og hakket på alle.

Det var sikkert derfor hun forsatt var FRØKEN Kampell og ikke FRU. Ingen mann kunne vel like henne? Håret var trukket bakover i en gammeldags topp, hun hadde på seg en brun strikkejakke og et brunt langt skjørt. Brillene satt ytterst på nese tippen og skoene var flate, og brune, selfølgelig.

"Gå og finn plasen din. Umiddelbart!", nesten skrek hun med den hese heksestemmen sin. "Og nå vil jeg gjerne vite hvem av dere drittunger som har hengt opp oppslaget av unge Nicolai!", bjeffet hun videre.

Spyttet fløy ut av munnen hennes mens hun snakket og en sint hekselignende pekefinger pekte på oss. På meg.