Charlottes liv

Gi meg en ny sjanse

"Vi må snakke", hendene hans var plantet godt ned i pulten min og øynene stirret intenst på meg.

"Jeg sa nei", sa jeg og snudde meg vekk. "Savannah, kan jeg få låne en kvesser?", spurte jeg henne blidt.

Hun smilte og nikket og fant frem kvesseren. Jeg begynte å kvesse alle blyantene i penalet, alt for å ikke måtte se han inn i øynene.

"Charlotte vær så snill"

Jeg kikket opp fra blyanten jeg holdt på med, og inn i øynene hans. De lyste av sorg og tristhet... Og anger? Jeg la ned blyanten, og ga kvesseren tilbake til Savannah, før jeg krysset armene

"Greit, snakk", sa jeg surt

Nico så seg litt rundt. De fleste satt å snakket, men det var også noen som fulgte spent med på hva som foregikk mellom oss. "Blir du med hjem etter skolen? Dette er ikke det beste stedet..."

Jeg fnyste. "Tror du vel"

"Vær så snill Charlotte. Jeg ber deg"

"Jeg...", begynte jeg før frøken Kampell kom trampende

"Du!", skrek hun og stirret morskt på Nico. "Du har et annet sted å være nå!"

Nico bøyde hodet og nikket. Han så fort opp på meg og mimet: "please", før han gikk ut.

"Ja. Nå som alle forstyrrelser... *kremt*... Er ute av veien, kan vi starte timen", sa hun og så anklagende på meg. Som om det var min feil at den idioten ville snakke med meg.

Hun bablet i vei ned sin irriterende heksestemme. Jeg forestilte meg henne med en klovne nese og begynte å le. "Hva ler du av?!", glefset hun til meg. Jeg senket hode, men klarte ikke slutte å le. "Charlotte!!!", skrek hun av frustrasjon. "Rektor, nå!", hun pekte sint mot døren og jeg stirret forskrekket opp.

"Hva? Jeg har ikke gjort noe galt", sa jeg fornærmet.

Hun stod og trampet med den høyre foten i bakken og armene i kors. Hun minnet meg veldig om kaninen "Trampe" i Bambi, og det fikk selvsagt frem enda en latterkule. Jeg lo så mye at jeg fikk vondt i magen og måtte lene meg fremover pulten.

"Charlotte, kom deg ut!!!", skrek hun og rev seg i håret. Noe som var enda mer komisk, men jeg pilte ut døren så hun ikke skulle se enda et latteranfall.

Utpå gangen brøt jeg ut i latter igjen mens jeg gikk mot rektorskontor. Det var ikke første gang jeg hadde vært der, men første gang pga bråk da... Huff...

Jeg dumpet ned på stolen utenfor kontoret, det satt flere folk der og ventet foran meg. Hovedsakelig badassene på skolen. Jeg gikk inn i min egen verden og merket ikke at noen snakket til meg før han røsket i meg.

"Au?", sa jeg fornærmet og stirret surt på den som vekket meg fra dagdrømmen min.

"Hei", sa Nico og satte seg i stolen ved siden av meg

"Ånei, ikke deg igjen", surmulte jeg

"Du kan ikke unngå meg for alltid. Bare la meg forklare"

"Umm... Sikkert", sa jeg og himlet med øynene. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å høre på han, men da han nevnte ordet "utpressing", lyttet jeg allikevel.

"...så altså, om jeg ikke gjorde som jeg sa så ville hun la det gå utover deg"

"Åå", var det eneste jeg klarte å få frem da han var ferdig.

"Er jeg tilgitt?", sa han og så på meg med hundeøynene siden igjen..

Hvordan kunne jeg stole på han? Tenk om han sa dette bare for å bevise at han kunne såre meg enda en gang. "Jeg skal tenke på det", svarte jeg

Døren til rektor sitt kontor ble åpnet og han ropte "Charlotte, kom"

Jeg reiste meg opp og satte meg i stolen foran pulten han. "Så. Du har vært frekk mot frøken Kampell?", jeg åpnet munnen for å si noe, men han feide meg vekk. "Ja, jeg kjenner jo frøken Kampell og vet hvor gretten hun kan være. Det går for denne gang, men ikke la det gjenta seg!!", han viftet med pekefingeren sin foran fjeset mitt og jeg døde av lykke

"Tusen tusen takk! Nei, det skal aldri gjenta seg!!", jeg hadde mest lyst til å løpe rundt pulten og kaste meg rundt halsen hans... Heldigvis gjorde jeg ikke det.