Charlottes liv

Blå som blåklokker

Jeg klatret forsiktig, men måtte selvsagt henge meg fast i gjerdet og tryne over. Nico hoppet fort over gjerdet og ropte:

"Charlotte! Hvordan går det med deg?!"

"Bra, ikke noe å tenke på, skal vi gå?"

Nico smilte, tok hånden min og vi gikk forsiktig nedover den bratte skråningen. Det var godt å holde han i hånden, jeg følte at den passet perfekt, min lille hånd i hans store. Varme bølger gikk gjennom kroppen min utifra hånden og jeg følte alt var perfekt. Nicos små krøller bølget i vinden og han smilte, fine lille Nico-smil.. Jeg ble brått revet ut av drømmen da jeg sklei på et blad og falt, men Nico fanget meg. Jeg hadde havnet i armene hans, jeg hadde lyst til å bare rive meg løs og styrte derfra, samtidig som jeg ville bli der for alltid. Nico lo litt og kysset meg, han kysset MEG! Jeg hadde aldri blitt kysset før, ikke på ordentlig, og følte meg litt klumsete, men Nico var selvsikker. Det var ikke sånn barneskole kyss, fort bøye seg frem, kyss, også fort tilbake og tørke munnen. Nei, dette varte lenger, jeg lukket øynene, men hvorfor så jeg Mathias babyblå øyne på netthinnen?

Kysset varte ikke såå lenge i virkeligheten, men det føltes ut som flere timer. Da det var over bare smilte han til meg.

"Vær forsiktig med hvor du går"

Jeg hadde lyst til å si noe morsomt tilbake, men turte ikke. Hadde jeg vært Anna hadde jeg sagt noe som:

"Hvis det der skjer hver gang så skal jeg slutte å se hvor jeg går fra nå av", men jeg var ikke Anna.

Jeg var meg, lille dydige og usynlige Charlotte. Nei vent, jeg var Charlotte som NICO hadde kysset. Vi klatret forsiktig ned den siste biten uten noen flere uhell. Da vi kom ned ble jeg helt stum. Det var blåklokker langs hele elven. Det var som et eventyr, meg og Nico, sammen. Blåklokkene. Vannet som suste forbi. De bratte fjellene som beskyttet oss mot hele verden.