NIALL HORAN'S GIRL: LITTLE THINGS (BOK 2, NORSK)

DEL 7: PROBLEMER

LYDIA'S POV:

Den siste tida hadde gått utrolig fort. Jeg var sirka en måned på veg, og det merkes godt skal jeg si deg. Magen viste ikke enda, men de andre symptomene var der i aller høyeste grad. Jeg levde praktisk talt på badet, hvor jeg kastet opp hele tiden. Jeg tror Perrie hadde det litt bedre. Men viss vi var sammen og den ene løp for å kaste opp, var det ikke lenge før den andre kom etter. Det må jo være smittsomt...

Idag var jeg skikkelig dårlig. Jeg lå i senga hele dagen, med en bakebolle som romkamerat, fordi jeg orket ikke gå til badet. Niall var innom av og til, men det var lett og se at han ikke akkurat var glad i oppkast. Han hadde kommet med mat og en kald klut, men hastet ut igjen da jeg tok bollen. Dessverre måtte den jo tømmes av og til, og det ble hans jobb...

Jeg følte meg helt elendig, og hver bevegelse var en anstrengelse. Det var ikke noe gøy skal jeg si deg.

Guttene hadde dratt til studioet for litt siden, og Perrie hadde kommet innom i stedet.

"Wow, you don't look so good, Lydia," sa hun med bekymring i stemmen.

"No, I'm fine. Just a little tired." Rettelse, veldig trøtt.

"Okay then. I'll let you rest. I'll be in the livingroom if you need me," sa hun før hun lukket døren bak seg.

Det ble stille, veldig stille. Deilig altså. Jeg sovnet etter en liten stund.

PERRIE'S POV:

Jeg skrudde på tv-en og zappet gjennom kanalene. Ingenting å se på idag. Det var bra jeg visste hvor alt var her. Jeg fant en film og satte den på. Deretter gikk jeg ut på kjøkkenet for å finne noe mat. Mye mat. Guttene kunne ikke akkurat klage når de kom hjem heller. Jeg var gravid og trengte mat. Og akkurat nå hadde jeg utrolig lyst på ostesmørbrød.

Jeg hadde laget to smørbrød og satt og så på filmen da jeg hørte Lydia våkne. Hun beveget seg litt i senga før det ble stille igjen. 

Så kom det. Det jeg var redd skulle skje. Lydia begynte å hoste. Masse. Ikke sånn der "jeg er litt forkjøla, hoste" neida. Det var mer som "jeg skal bar hoste opp hele lungene mine, hoste."

Jeg løp inn på rommet, hvor Lydia lå halvvegs ute av sengen. Hun vred seg, åpenbart i smerte, hver eneste gang hun hostet. Det var helt forferdelig å se på. Jeg kom meg bort til henne, og fikk løftet henne opp i armene mine.

"Take it easy, Lydia. Breath slowly, okay. You'll be fine, just try to relax," sa jeg trøstende. Hun roet seg, og hosten stoppet. Jeg løp for å ringe etter en ambulanse.

Ringetonen holdt på lenge. Lydia begynte å hoste igjen. Mye. Det hørtes ut som om hun ble kvalt. Så kom det svar i den andre enden.

"911, what's your emergency? " sa en hyggelig damene.

"Yeah well, my friend is pregnant, and she wasn't feeling well. Then she started coughing really bad. I tried to calm her, and then she stopped a while. But now she has started again, and it sounds like she's being choked," sa jeg livredd.

"Okay. We'll send a car over as fast as we can. In the meantime, try to calm her again. Talk to her. Get her to sit up and breath carefully. And give her some water, but be careful. We're sending a car to your adress now," sa hun fortsatt like rolig.

"Thank you!" Jeg la på, og løp for å finne vann. Deretter bar det rett inn til Lydia.

Jeg fikk roet henne, og fikk i henne litt vann. Det var lett og se at hun fortsatt hadde problemer med å puste, så jeg ble utrolig glad da jeg hørte ambulansen komme opp foran huset.

Folk kom inn med en båre. De hadde med seg en maskin som de satte på Lydia for å hjelpe henne og puste.

Jeg og Miriam stod å så på i det de bar Lydia ut i bilen. Jeg hadde ringt Miriam også, fordi jeg trengte å ha noen andre her også. Hun hadde kommet litt før ambulansen.

Vi fulgte etter da de la Lydia inn i bilen.

"I'm sorry girls, but we can only take one person in the car," sa en av ambulansepersonellet.

"You go, Miriam. I'll call the boys, and after that I need some rest, myself," sa jeg. Jeg var virkelig utslitt.

Bilen kjørte, og jeg gikk inn i huset igjen. Der tok jeg opp mobilen og ringte Niall.

NIALL'S POV:

Vi spilte gjennom den nye sangen. Den hørtes veldig bra ut må jeg si. Da den var slutt hørte jeg mobilen min ringe. Jeg fikk et strengt blikk fra folk som sa noe sånt som: "Det fins en knapp som heter lydløs vet du... Ja, du får ta telefonen da, men skynd deg!"

Perrie. Hvorfor ringte hun nå? Visste hun ikke at vi var i studioet? Og uansett, hvorfor ringte hun meg og ikke Zayn?

"Hi, Perrie, what's going on?" spurte jeg. De andre, spesielt Zayn, så rart på meg da de hørte hvem det var.

Jeg merket at jeg ble kaldere og kaldere, og sikkert blekere av det Perrie sa.

Gutta kom bort til meg da jeg la på. De så bekymret ut, sikkert fordi jeg deiset ned på sofaen.

"What's happening?" spurte Liam.

"Lydia was just driven to the hospital. She was coughing really bad, and had trouble breathing," sa jeg med forsiktig stemme.

Harry var allerede borte ved døra, og holdt på å lukke jakken sin.

"Come on. We need to get there now," nesten ropte han. De andre reiste seg også fort. Med meg gikk det litt tregere, men gutta hjalp meg ut i bilen.

Da vi kom inn på sykehuset var det nesten ikke folk der. Vi spurte etter Lydia i resepsjonen. De sa hun var inne og tok noen tester, så vi måtte vente.

De andre gikk for å sette seg, men jeg fikk øye på Miriam. Jeg løp mot henne. De andre så det, og løp etter.

Miriam fortalte hva som hadde skjedd, og at Lydia skulle være på det rommet vi stod utenfor, etter hun var ferdig med testene.

Vi satt i noen ubehagelige stoler, da en seng kom trillende forbi. Jeg så opp og oppdaget det bevisstløse ansiktet til Lydia.

Hun ble trillet inn på rommet, og døra ble lukket igjen. Da var det bare å vente. Det var det verste. Ventingen. Det var nervepirrende.

~~~~~

Da var jeg tilbake. Hva syns dere??

Jeg skal prøve så godt jeg kan å oppdatere hver dag framover, siden det er ferie nå. Men jeg vet at vi skal på fjellet å stå på slalom, hvertfall en gang i løpet av ferien. Kanskje mer viss været er fint. Det blir nok torsdag og fredag, så det kan være det ikke blir noe de dagene. Men som sagt: Jeg lover å prøve så godt jeg kan, pluss enda mer!! Så ikke drep meg, vær så snill...