NIALL HORAN'S GIRL: LITTLE THINGS (BOK 2, NORSK)

DEL 19: PÅ SYKEHUS

LYDIA'S POV:

Han levde. Harry levde, men bare såvidt. Han var skutt i venstre skulder, alt for nærme hjerte til at det var bra for ham. Han hadde mistet veldig mye blod.

Han lå der i senga, blek og bevisstløs, men han levde.

Jeg og Miriam hadde vært her hele natta. Ikke hadde vi tenkt å dra med det første heller. Miriam hadde sovet i en stol, men jeg fikk nabosenga. Det var faktisk sykepleierne som hadde insistert på det.

Guttene hadde kommet tidlig på morgenen, og nå satt vi her alle sammen. Jeg og Miriam med hver vår av Harry's hender og hver vår side av senga hans. Han pustet sakte, men det var bare såvidt brystet hans hevet og senket seg noe. De vanligvis så friske krøllene hans hang slapt rundt ansiktet, som glinset av svette. Maskiner var koblet til overalt på han, og han så helt nedtrykt ut. Det var ikke akkurat et fint syn.

Jeg gråt ikke lenger. Satt bare der. Helt tom i blikket. Jeg viste ikke følelser på utsiden, men jeg ble spist innvendig. Det var grusomt. Jeg hadde bare lyst til å skrike. Orket ikke mer. Ta det bort!

MIRIAM'S POV:

Guttene hadde vært nede i kantina. De tok med seg mat opp til meg og Lydia. Ingen av oss hadde vel tenkt å forlate dette rommet med det første, kan jeg tenke meg. Jeg spiste ikke. Jeg likte pastasalat,  men matlysten hadde forduftet. Og Lydia da, pastasalat var livretten hennes. Hun hadde ikke en gang rørt den. Bare dyttet den inn på bordet, uåpnet.

Tårene trillet fortsatt stille nedover kinnene mine. Lydia satt som frosset og stirret på øynene til Harry, som om hun ventet at de skulle åpne seg. De gjorde ikke det. Ville de noen gang åpne seg og skinne grønt mot oss igjen?

Anne og Gemma var også her. De hadde grått en stund sammen med Lydia. Nå satt de bare der de også. De hadde spist, men de sa ikke et ord. Stakkars folk. De hadde kjent Harry lenger enn meg, men hallo... Han var min kjæreste. Min vidunderlige kjæreste, som slo alle andre i hele verden.

NIALL'S POV:

Lydia satt halvvegs tilbakelagt i senga ved siden av Harry. Hun var helt fjern i blikket. Det var festet på Harry. Boret seg inn i ham.

Jeg gikk rolig bort, satte meg ned og la armen rundt Lydia. Hun rykket litt til da hun kjente berørelsen min. Hodet hennes snudde seg sakte og så opp på meg. De nydelige øynene hennes skinte av tårer. Hun hadde holdt tårene inne så lenge nå, og brøt helt sammen. Hun boret ansiktet inn i i skjorta mi. Den ble fort våt, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Hun klemte hardt rundt meg og jeg klemte tilbake mens jeg strøk henne forsiktig over ryggen.

De andre. Alle de andre listet seg sakte ut av rommet. Liam var den siste som gikk, og lukket døra sakte etter seg, etter et takknemlig blikk fra meg.

Lydia og jeg ble bare sittende en stund, før vi begynte å snakke. Det var litt kleint i begynnelsen, i og med at Harry bare lå der, men altså han hørte ikke noe uansett.

Vi snakket etterhvert om alt og ingenting. Om barnet og bryllupet, om Harry og alle minnene våre med han.

Vi var helt inne i samtalen, da vi plutselig ble avbrutt av en lang skingrende pipelyd.

NEEI...!!

~~~~~~~~~~

Jeg skrev egentlig denne delen ferdig i går kveld, men det ble litt sent å legge den ut da, selv om mange av dere åpenbart er oppe veldig sent...

Også tenkte jeg bare å pine dere litt ekstra.

Men her har dere en ny del da, kl.8 om morgenen.

Hvem trenger sosialt liv...?!?!