LYDIA'S POV:
Vi ble ledet bak scenen av vaktene. Harry var blitt båret ut idet vi gikk motsatt veg.
Gjerningsmannen hadde forsvunnet etter å ha skutt Harry. Jeg hadde hørt et til skudd ute i salen og en jente som hylte og falt. Da var det minst tre skadde, og en av dem var tvillingbroren min!
Politiet hadde strømmet inn og voktet hver eneste dør. De kom nok til å fange han. Forhåpentligvis...
Vi løp nesten bort over gangen. Jeg kunne kjenne den stikkende følelsen i brystet. Det var tungt og puste igjen.
Jeg holdt følge med de andre til vi kom inn på et rom. Midt i rommet stod en gammel sofa. Hullete og slitt. Jeg brydde meg ikke, slengte meg bare ned på den.
Jeg lukket øynene og pustet tungt. Alt snurret rundt og jeg følte meg kvalt. Jeg forsvant lenger og lenger vekk.
Stemmer. Jeg hørte stemmene til de andre i rommet. De var bekymret.
Noen kom bort til meg og tok meg på skulderen. En myk varm hånd strøk meg over kinnet. Det kunne bare være Niall.
Jeg gløttet litt med øynene. Pulsen hadde senket seg litt.
Jeg så opp i ansiktet til Niall. Han holdt innhalatoren min. Det var den jeg brukte når jeg slet med å puste. Han hjalp meg med den. Holdt den til munnen min og trykket på toppen, mens jeg pustet inn.
Det ble lettere å puste og synet klarnet. Jeg ble liggende litt til, før jeg satte meg forsiktig opp.
Det var fortsatt vanskelig å se noe som helst gjennom alle tårene. De kom anda fortere nå som jeg satt. Miriam gråt også. Hun satt presset inntil veggen, hulkende og fortvilet. Jeg var bare helt i sjokk. Guttene hadde og fuktige øyne, men hadde bedre kontroll over gråtingen kan du vel si...
MIRIAM'S POV:
Jeg satt og klemte Lydia. Sammen gråt vi. Dette var bare grusomt.
En skingrende ringetone skar i ørene mine. Den ene vakten svarte på mobilen sin. Han snakket lavt og ingen fikk med seg hva han sa.
"Okay, guys. They caught the man who did this. He's arrested and wont get out anytime soon. We can leave now. There's a car waiting outside to take you to the hospital."
Jeg lyste opp et øyeblikk. Jeg skulle snart få se Harry igjen. Men det endret ikke på det faktum at en idiot av en mann hadde skutt ham. Tenk viss han døde da!
HARRY'S POV:
Jeg merket at bilen hadde kjørt fort. Det hadde ikke humpet, men jeg bare følte at bilen hadde kjørt fortere enn vanlig. Men så var det jo en sykebil da.
Jeg hadde hatt øynene igjen hele turen, men merket det da de flyttet meg. Jeg var nesten helt borte. Hadde ikke mye energi igjen.
Jeg orket ikke åpne øynene, og jeg kunne føle at jeg forsvant mer og mer, men jeg kjente såvidt at jeg ble løftet over i en seng. Den var myk og deilig, og snart forsvant jeg helt. Sovnet. Ble borte. Alt ble svart og stille.
NIALL'S POV:
Vi kjørte. Kjørte det absolutt forteste vi hadde lov til på motorvegen, om ikke fortere.
Vi kom til sykehuset på rekordfart, men det var ikke fort nok. Mye kunne skje på så kort tid. Harry kunne være død nå for alt vi visste. Det kunne bare ikke skje.
Vi stormet inn dørene og rett bort til resepsjonen. De fortalte oss rumnummeret, og vi fortsatte langs gangen.
Jeg ble mer og mer urolig for hver dør vi passerte. Hvordan skulle det gå hviss Harry døde. Harry Styles kunne bare ikke død. Han var som en bror for meg. Og bare tenk på Lydia og Miriam, og alle de andre for den saks skyld.
Døren nærmet seg nå. Den var i ennen av gangen. Det måtte ikke være for sent. Det kunne ikke være for sent.
Vi stoppet utenfor døren. På andre siden lå Harry. Levende eller død. Ikke det siste, vær så snill.
Lydia og Miriam var helt fra seg allerede. Jeg strakte hånda skjelvende fram og dyttet forsiktig til døra. Den gikk litt opp. Jeg trakk hånda raskt til meg. Klarte ikke det siste dyttet. Døra var nesten oppe, men jeg maktet ikke å gjøre resten av jobben.
Sophia trådde frem. Forsiktig. Hun dyttet litt i døra og holdt den oppe. Ingen gikk inn. Vi bare stod der. I sjokk alle sammen.
Så trådde Lydia frem. Hun tok et steg inn døra. Jeg fulgte etter. Der lå han. Harry var likblek, og så for å være helt ærlig ikke levende ut. Jeg gikk nærmere. Lydia også.
Miriam kom inn. Steg for steg nærmet alle seg Harry, med Lydia i spissen.
Hun nådde fram til senga etterfulgt av Miriam. De kollapset ved hver sin side av sengen. Det synet var noe jeg kjente alt for godt igjen. Det minnet meg om da Lydia lå der, og Harry og jeg satt ve hennes seng.
Minnene ble spilt av i hode mitt. La det ligge i Styles blodet. Kampviljen og viljen til å leve. Bare la Harry være like heldig som Lydia!
~~~~~~~
Såå... skal han leve eller dø??
Hvorfor spør jeg?! Jeg vet jo allerede hva dere vil svare... ;)
Å, så ond jeg er...
Har dere lest historien til @lillepusa enda?? Viss ikke, så gjør det!! Den er kjempebra.
ESTÁS LEYENDO
NIALL HORAN'S GIRL: LITTLE THINGS (BOK 2, NORSK)
FanficVi får tidlig gladnyheter fra både Niall og Lydia og fra Zayn og Perrie, som kommer til å forandre mye for dem. Som vanlig går alltid noe galt for One Direction og deres nærmeste, noe som gir denne boken et håpløst og trist preg. Spesielt for Niall...
