LYDIA'S POV:
Hvorfor, tenkte jeg, mens jeg ventet på flyet. Hvorfor skjer alle dumme ting med meg? En stemme informerte over anlegget at påstigningen skulle til å begynne.
*kvelden før*
Niall hadde sovnet fort. Han var sikkert utslitt etter all løpingen, for så å bli grillet av alt og alle. Nyhetssendingen hadde vært nøytral, men mange av kommentarene mente det var vår feil.
Jeg klarte ikke sove. Raskt og uten en lyd smatt jeg ut av senga og inn på badet. Det hadde sett ut til å hjelpe for Niall meg en dusj, så hvorfor ikke...
Jeg skrudde på vannet og lot det renne nedover kroppen min. Det var en god følelse, og det var nesten som om litt av smerten ble skylt ned i sluket.
Jeg ble stående lenge og bare lot vannet renne langs ryggen, men benyttet også anledningen til å vaske håret. Deretter lot jeg vannet renne en stund igjen, før jeg skrudde av kranen og gikk it av dusjen.
Jeg pakket inn håret, tok på en morgenkåpe og gikk ut i stua. Der laget jeg en kopp med kaffe, og krøllet meg sammen oppi sofaen.
Jeg hadde tenkt på det en stund nå. Skulle jeg reise? Jo, jeg måtte. Jeg orket ikke være her lenger, det ble for sterkt.
Jeg fant fram PCen og åpnet nettsiden til flyplassen. Det første flyet gikk halv 9 i morgen tidlig. Jeg bestilte billett, før jeg gikk og skiftet klær. Klokken var 6 nå, så det var like greit å pakke og være klar.
Jeg satte en ferdigpakket koffert inn i bilen. Jeg gikk rundt og inn på førersiden. Bilen kom lett i gang, og jeg kjørte mot parken. Det var enda en stund til jeg måtte være på flyplassen, så jeg bestemte meg for å gå en tur.
Jeg gikk langs den kjente stien. Solen tittet frem bak noen trær, men viste seg ikke helt enda. Benken jeg hadde brukt til så mange anledninger kom til syne på venstre side av stien.
Jeg satte meg ned. Det var en kjent følelse idet jeg lente meg bak og ryggen traff det harde treet.
Minnene om forrige gange jeg var her blandet seg med dagens. Båtulykken spilte av om og om igjen, og blandet seg med de grusomme øyeblikkene da Rachel ble tatt. Værre kunne det vanskelig bli.
Jeg gråt. Igjen. Tårene bare rant, og jeg ble sittende der lenge. Helt til det begynte å komme folk. Jeg ville egentlig ikke brydd meg om det, men disse hadde store kamera og mikrofoner, så jeg tenkte at dette var rett tidspunkt å flykte.
Jeg reiste meg og begynte å gå mot bilen. Vegen var vanskelig å se gjennom alle tårene, men jeg klarte meg fint.
Papparaziene løp, og kom raskt nærmere. De filmet og tok bilder, og mange ropte ut spørsmål. Jeg bare ignorerte dem og fortsatte å gå. Jeg orket ikke løpe fra dem en gang, bare gikk med faste steg til bilen.
Noen hadde kommet seg foran meg og fikk dermed med seg det "nydelige" ansiktet mitt på bildene. De sperret vegen for meg, men jeg bare gikk rett fram. Litt etter litt flyttet de seg og slapp meg gjennom til bilen min.
Jeg satte meg inn og kjørte av gårde. Støv fra vegen virvlet opp rundt papparaziene som stod forvirret igjen i parken.
NIALL'S POV:
Jeg våknet og kjente meg faktisk ganske uthvilt. Lydia hadde sikkert stått opp allerede. Hun stod alltid opp tidlig, og klokka var 8.
Jeg ble liggende litt til i senga før jeg bestemte meg for å stå opp. Jeg gikk på badet og kledde på meg. Mens jeg stod der kikket jeg på speilbildet mitt. Det var meg jeg så, men det var ikke den versjonen jeg ville se av meg.
Ansiktet var blekt, øynene røde med svarte ringer under. Jeg vasket ansiktet med kaldt vann, før jeg gikk ut i stua. Jeg forventet å se Lydia, men hun var ikke der. Hvor var hun da?
Jeg gikk gjennom hele huset, men jeg fant henne ikke. Da jeg kom inn på kjøkkenet, så jeg en lapp på bordet.
Sorry, Niall!
I had to get away for a while. I just needed some space. When you read this, I'm probably already on the plane to Norway. I'm going to stay and help in the orphanage for a while. Please let me know if there are news. I'm coming back, I just need to calm my mind a little first.
Love you! Lydia
Nei... Hun kunne ikke dra nå! Jeg satte meg på sofaen med tårer i øynene. Det var nå jeg trengte henne mest, men jeg forstod hvordan hun følte seg. Det var ikke lett og være blant så mange folk som hver dag minnet deg om det du har mistet. Det var i alle fall sånn jeg hadde det. Hver gang jeg så på Lydia, så jeg Rachel. Lydia gjorde sikkert det samme. Jeg leste resten som stod på lappen også.
PS: Since you were asleep, I took the car. It's standing in the parking house under the airport. If you need it, just go pick it up there. Sorry to make extra work for you, but like I said, I just had to get away.
Jaja, det var like greit at den var der, for det var der jeg også hadde tenkt meg. Jeg hadde bestemt meg for at jeg også måtte komme meg litt vekk. Jeg skulle hjem!
LYDIA'S POV:
Jeg angret en smule, men ikke nok til å ombestemme meg. Jeg satt på flyet, på veg til Norge. Jeg hadde bare vært på besøk et par ganger etter konserten, som føltes som en evighet siden. Det skulle bli godt å få se alle sammen igjen, men det ville bli rart uten Niall. Han var en del av meg nå. Jeg trengte ham hele tide, men akkurat nå måtte jeg komme meg unna en stund.
Jeg hørte på en av de nye sangene til guttene. Den var utrolig bra. Fordeler med å kjenne dem så godt som jeg gjør...
Nedstigningen begynte og det kilte i magen av to grunner. Både fordi flyet landet, men også fordi jeg var i Norge igjen. Gamle minner strømmet tilbake. Gode og dårlige, mens jeg gikk ut av flyet, ut i den kjølige norske luften som hadde vært så fjern så lenge.
NIALL'S POV:
Liam kjørte meg til flyplassen. Han hadde ikke spurt hvor og hvorfor jeg dro, heller ikke hvor Lydia var, men jeg visste at han var nysgjerrig. Men han fikk bare lure. Dette var noe jeg bare gjorde, uten å vite hvorfor. Jeg bare følt jeg måtte.
Jeg sa hadet og takk til Liam og gikk inn på flyplassen. Det var ikke så mange folk der, men det var nok. Niall Horan tar offentlig fly, fikk noen øye på meg var det nok ikke lenge til akkurat det ble sagt på nyhetene. Dette kom til å bli en lang tur...
~~~~~~~~~~~~~~
Vil bare si at jeg ikke er sikker på om det blir noe mer i helga. Sorry!
Søskenbarna mine kommer snart og skal overnatte her. Dermed blir jeg nødt til å være med dem i morgen, og på søndag skal vi i konfirmasjon. Jeg skal prøve å få skrevet mer, men jeg kan ikke love noe.
Men ny del kommer så fort jeg får muligheten til det!
KAMU SEDANG MEMBACA
NIALL HORAN'S GIRL: LITTLE THINGS (BOK 2, NORSK)
Fiksi PenggemarVi får tidlig gladnyheter fra både Niall og Lydia og fra Zayn og Perrie, som kommer til å forandre mye for dem. Som vanlig går alltid noe galt for One Direction og deres nærmeste, noe som gir denne boken et håpløst og trist preg. Spesielt for Niall...
