NIALL HORAN'S GIRL: LITTLE THINGS (BOK 2, NORSK)

DEL 28: FLYTTING PÅGÅR

LYDIA'S POV:

Etter bare en uke med pakking, var vi klare til å flytte. Vi hadde alle tingene jeg og Niall eide i esker. I tillegg hadde vi tatt med oss litt kjøkkenutstyr, bare mens vi pakket ut og flyttet skikkelig inn.

Flyttebilen stod utenfor huset, og de siste eskene og kassene ble lesset inn i den. Sjåføren lukket bakluka og satte seg inn i førersetet. Jeg bar Rachel bort til vår bil og satte henne i barnesetet. Jeg satte meg inn selv også. Like etter kom Niall og tok plass bak rattet. Han startet bilen, og kjørte av gårde med flyttebilen rett bak oss.

Vi svingte opp foran det nye huset. Det så fredelig ut der det lå. Et koselig hus, jeg fort kunne venne meg til. Flyttebilen stoppet bak oss, og sjåføren åpnet bakluka for oss. Deretter var det bare å begynne. Alt skulle inn.

Jeg satte Rachel i en stol på trappa. Der kunne hun sitte å se på mens vi bar inn eskene. Noen esker var tunge, andre var lette. Vi bar esker til armene mine ble røde. Eskene skrapte meg opp, og det var ømt og vondt. Jeg kjente det begynte å verke i ryggen og jeg klarte snart ikke mer. Jeg var sulten og trøtt, og hele kroppen verket.

"Are you okay, Lydia? You look tired," sa Niall. Han kom bort og klemte meg.

"No, I'm fine. I could just use a little break soon," svarte jeg og satte meg på trappa.

"Maybe we could go get something to eat. It's far past dinner. What do you think; if we finish carrying the boxes inside now, then we go for dinner after that. And then we'll see how tired we are later. If we start unpakking then or tomorrow," foreslo Niall, og jeg kjenta at jeg kunne være enig i den ideen.

"Yeah, okay. Sounds good." Vi reiste oss og hentet de siste fem eskene, og satte dem inn i huset. Vi låste døra og kjørte inn til byen, til en liten restaurant pleide gå på.

Der fikk vi det innerste bordet som vanlig, gjemt bort fra alle de andre.

NIALL'S POV:

Det var deilig med en skikkelig middag nå. Den restauranten måtte være den beste i byen, minst! Jeg tror aldri noen av oss har spist så mye før. Vi kjørte hjemover i stillhet. En behagelig stillhet. Jeg parkerte bilen foran hust og åpnet døren for Lydia. Hun hadde en sovende Rachel i armene, og bar henne mot huset mens jeg låste bilen og tok med meg tingene hennes inn.

Det var uvant i det nye huset, men etter hvert ble vi vel vant til det. Vi var heldige som hadde fått inn sengene allerede. De stod midt på gulvet, men det hadde helt ærlig ikke noe å si nå. Vi var trøtte alle samen, så den utpakkingen fikk vente til i morgen. Nå var det bare å hoppe i seng før jeg falt sammen på gulvet.

Jeg lå i senga allerede da Lydia kom. Hun hadde lagt Rachel, og skiftet til en ev mine gamle t-skjorter. Hun hoppet oppi senga ved siden av meg, kysset meg fort på munnen og la hodet på brystet mitt. Ikke lenge etter kunne jeg høre den tunge pusten hennes, som tydet på at hun sov.

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok. Det føltes som sekunder, men for alt jeg visste kunne det være flere time. Men endelig sovnet jeg, og hele kroppen slappet av. Alle smertene ble borte, og musklene løste seg opp, og det ble en av de beste nettene jeg noen gang hadde hatt. Ingen ubehagelige drømmer, bare et rolig, behagelig teppe av søvn.