NIALL HORAN'S GIRL: LITTLE THINGS (BOK 2, NORSK)

DEL 20: TUNGE TIDER

LYDIA'S POV:

Jeg gikk gjennom parken. Det var dit jeg hadde flyktet hver gang det ble for mye drama, som det så absolutt var nå.

Harry lå på sykehus. Etter at vi nesten hadde mistet ham, to ganger, fant de ut at han var så syk at vi ikke fikk se ham på en stund. Så nå var vi bare hjemme og bekymret livet av oss.

Jeg tok av meg ringen. Tvilling ringen til meg og Harry. Den satt stramt på lillefingeren, men jeg fikk den av. Jeg snurret den mellom fingrene mine og tenkte tilbake på det øyeblikket jeg hadde møtt One Direction for første gang. Det hadde vært en fantastisk dag. Høydepunktet hadde vært å få vite at jeg hadde en familie. En tvillingbror faktisk. Det hadde vært en så god følelse. Helt ubeskrivelig.

Jeg satte på ringen igjen og tuslet hjemover. På vegen tenkte jeg på alle tingene vi hadde opplevd sammen. Og alt det ikke så fine. Ulykker spiltes av i hodet mitt, men og de fine øyeblikkene. De morsomme hendelsene på sykehuset, alle filmkveldene vi hadde hatt. Jul og nyttår sammen med alle.

Jeg gikk inn døra og sparket av meg skorne. Det luktet pizza. Nam! Selv om det var det vi alltid hadde, hadde jeg utrolig lyst på det akkurat nå.

MIRIAM'S POV:

Jeg satt hjemme hos foreldrene mine. Det var der jeg hadde vært helt siden vi dro hjem fra sykehuset. Jeg orket ikke være i 1D huset akkurat nå.

TVen stod på, på et program jeg ikke fulgte med på. Jeg fikk ikke med meg et ord av det de sa. Jeg stirret bare inn i veggen.

Jeg hadde ikke vært hjemme på lenge nå. Det var litt deilig, men også trist og ubehagelig. 

Det var bare et sted i dette huset jeg ville være nå. Den gamle senga mi! Jeg reiste meg fra sofaen og gikk ut av stua. mamma og pappa som også satt der så på meg når jeg gikk. Mamma skulle til å si noe, men ble stoppet av pappa sin hånd. 

Jeg gikk inn på rommet mitt, og la meg i senga. Da ble minnene for sterke. Både gamle fra dette huset og barndommen min, men også alle de nye med Harry og de andre.

Jeg lot tårene strømme nedover kinnene mine, mens jeg badet i minner. Det var både fint og grusomt. Jeg gråt stille. 

Jeg var trøtt. utsnitt av alt. Hvorfor måtte dumme ting skje med meg og de jeg var glad i?! Sånn hadde det alltid vært.

Litt etter litt ble jeg så trøtt at øynene gled igjen. Jeg stengte ale følelser og tanker ute, og sovnet. Søvnen dro meg inn i mørket. Et vakkert mørke, som jeg hadde lengtet lenge etter nå. Jeg hadde lengtet lenge etter denne beroligende følelsen. Følelsen av en drømmeløs søvn. Søvn i det hele. Det var en god stund siden jeg hadde hatt en skikkelig natts søvn nå.

NIALL'S POV:

Jeg satt på rommet og klimpret på gitaren. Melodien bare strømmet til meg. Det var en helt ny melodi, kanskje en potensiell sang. 

Teksten kom litt etter litt, den også. Ordene bare fosset ut. Det ble liksom så riktig. Jeg skrev ned alt. Det var verdt å samle på dene sangen, må jeg si. Like etter stak Liam hodet inn døra.

"That's a great song! Maybe we could use it someday?" spurte han. 

"Yeah. I thought so too. Do you know where Lydia is?" spurte jeg, og reiste meg forsiktig opp.

"I think she's on her room," sa Liam, og flyttet seg så jeg kom ut døra.

Jeg gikk mot rommet til Lydia, med gitaren på slep. Hun måtte få høre denne sangen. Den gjorde kanskje ikke ting bedre, men hun elsket å høre nye, og gamle, sanger når jeg spilte dem for henne. 

Jeg banket forsiktig på døra hennes. Ikke noe svar.

Jeg åpnet døra forsiktig, og så ikke noen med det samme. Jeg kikket bort på senga. Der lå hun. Fredelig og rolig. Hun sov.

Stakkars jente. Hadde nesten ikke sovet på lenge, på grunn av all bekymringen for Hatty. I tillegg var hun gravid i åttende måned, noe som ikke akkurat hjelper på konsentrasjonen og trøttheten.

Jeg gikk forsiktig bort til senga og la meg ned ved siden av henne. Det brydde ikke meg at hun ikke var våken. Jeg likte bare å se på henne. Hun lå der så fredelig i senga.

Hun rykket litt til, og gløttet med øynene. Kikket opp på meg. Hun løftet hodet litt, og la det på brystet mitt. Jeg la armen min trøstende rundt henne, og der ble vi liggende.

Jeg kjente at t-skjorta mi ble litt våt. Jeg kikket ned på Lydia, som lå der og gråt stille. Hun kikket på meg med triste øyne.

"Sorry, Niall. You'll get completely wet," sa hun, og gjorde mine til å flytte seg.

"No, just stay. I don't mind. It will dry," sa jeg. Jeg la armen tettere rundt Lydia for å få henne til å bli. Hun la seg til rette og sovnet raskt.

Jeg tror jeg sovnet jeg også, for jeg våknet av at noen skrek. Lydia skrek. Av smerte.

Vent hva?!

~~~~~~~~~

Okei, seriøst. Jeg klarer ikke la å lage brå slutter... Det bare skjer automatisk.

Sorry, ikke drep meg...

Kommer kanskje en del til idag. Skal prøve så godt jeg kan, for i morgen er jeg i Stavanger på kor hele dagen.

Noen andre som skal dit?? Sikkert ikke...

Det kalles Soul Children Gathering og er i Stavanger Imi.