Skolens Badgirl

Min nye familie

Jeg fant mamma. Hun stod å så på brilleglass. Ikke hele briller, men bare brilleglass. Rart, jeg vet.
Når hun så meg, vinket hun meg bort til seg, og begynte å spørre om jeg synest at øynene hennes ble mystiske av forskjellige brilleglass. For normal mamma jeg har.

Men det var først når jeg hadde - dratt henne med meg til gaten vår, vist frem passet vårt, gått inn på flyet, satt oss ned, og kjøpt hysterisk små peanøttposer-  at jeg endelig kunne slutte å passe på at mamma skulle gå seg vill i all folkemengden.

Jeg satt å hørte på musikk og dagdrømte om å få pizza servert på flyet, isteden for denne ekle, klissete guggen, også kalt gugge, men det ble skrevet feil på menyen. De skrev: "kjøttkaker i brunsaus". Æsjameien.
Ikke i nærheten, engang.

Etter en stund følte jeg at øynene mine ble tunge å holde oppe, nesten som om noen hadde smørt guggen over dem også.

Så plutselig sovnet jeg bare. Carro forsvant inn i drømmeverden.

Jeg våknet av en oversminket flyvertinne som kom å sa at jeg måtte ta på meg beltet.
Ironisk. Det var jo festet og greier. Vel vel. Sånn går nu dagan. Gugge til mat, flyvertinner uten mulighet til å se at beltet er festet, mammaer som lurer på om øynene blir mystiske i ett par solbrilleglass!
Livet mitt er helt normalt!
Not

Når flyet landet hardt på bakken reiste jeg meg, fant fram tingene mine og ble stående i den helvetes lange køen ut av flyet.

Da vi omsider kom ut, sto den "nye" faren og broren min godt plassert rett foran en.
Hva? Bitte bitte liten, gammel og slitt Toyota. Jeg gikk sakte mot dem, da motoren til Toyotaen startet, og den kjørte av gårde, og da kom det tilsyne en...- vent..? Svart Limousin?

Bare ikke den kjører av sted også!

Men neida! Den sto like støtt!
Yes! Endelig noe som går min vei!

Jeg så fort bort på mamma, hun så like overrasket ut som det jeg sannsynligvis gjorde. Men smilte da hun så den fremtidige mannen sin. Jeg så bort på ham, og lot øynene gli bort på den fremtidige broren min. Rufsete brunt hår, bamsebrune øyne og et halvsmil formet i munnen. Jeg smilte tilbake, og lot blikket henge på bakken når vi gikk bortover til dem.

"Johan," sa den nye "stefaren" min, og rakte frem hånden sin. Jeg strakte nølende fram min også, og lot han gi den et godt røsk.

"Caroline," sa jeg.

Så var det boren.
"William, men du kan kalle meg Will" sa den nye stebroren min, og ga meg hånden sin.

Jeg bestemte meg for å herme, så jeg sa "Caroline, men du kan kalle meg Carro"
Sa jeg og tok imot hånden hans.

Vi gikk til limousinen. Den var ikke kjempe stor, men ikke helt vanlig heller. Liksom, passe. Vis du skjønner.

Jeg satte meg bak med William. Johan og mamma satte seg foran.

William er kjekk ingen tvil. Men ikke for mye heller. Han hadde på seg en stram hvit T-skjorte og ett par slitte bukser på beina.

Han er typisk badboy aktig.

Som meg. Bare at ingen av oss ser veldig badass ut, og at jeg er samme Carro inni meg, bare litt forandret. Littebittegrann. Men en littebittegran forandring trengtes! Virkelig!

Williams pov:

Jeg så min fremtidige "søster" komme gående bortover. Herregud! Hun er...-

----------------------------------------------
HEEEY folkens! Tilbake igjen! Såe, hva synes dere? Kommenter gjerne. Føler meg litt slem for å stoppe kapittelet der, meneh, da blir det jo spennende for dere å lese neste kapittel, right? Vel vel! Snakkes da folkens!

Springfire